Av Ole Petter Diseth, Drammen
«They always say time changes things, but you actually have to change them yourself»
De 10 barna - Ole, Anders, Olava, Hans, Ole Alfred, Otto, Alfred, Eivind, Kasper og Enok. Mor Anna Marie og far Ole. Samtlige med Diseth til etternavn. Et helt fotballag av lutfattige Diseth'er. Som mot slutten av 1890-tallet pakket snippesken hjemme på sin tilsvarende fattigslige husmannsplass «Ulvberget» noen mil nordøst for Rena, og reiste. Bortsett fra «barn nr. 11», Martinius, som valgte å bli.
Det skal handle om krisers iboende potensial for å forløse det djerveste og beste i deg, og hvem du ønsker å være når røyken har lagt seg.
LES OGSÅ: – Hver tredje gang jeg kikker ut av vinduet, står noen og tar bilder
En dag i en forhåpentligvis ikke altfor fjern fremtid skal vi ta steget ut av koronaisolasjonen og returnere til et slags hverdagsliv. Vende tilbake til normalen. Tusendollarspørsmålet er imidlertid – for det tilfelle at det delvis var nettopp normalen som tok oss hit vi er akkurat nå, om ikke vår definisjon av begrepet bør omskrives? Nå som vi har blitt ettertrykkelig rystet sammen i en slags kollektiv symbiose av nestekjærlighet og solidaritet, av takknemlighet over de nære ting, av langsomhet – vil vi ønske mer?
Eller blir det å rømme tilbake til forbruk og atter forbruk, returnere til samtidens heseblesende «nice to have fremfor need to have»-fikserte lykkeideologi ved første mulighet?
Kunstneren Andy Warhols selverkjennende definisjon av temaet lyder som følger, «en kunstner er en person som produserer ting folk ikke behøver».
På utarmede Ulvberget anno 1890 kan ikke problemstillingen «unødig forbruk», akkurat kalles fremherskende.
Mor og far, 11 barn, én syk bestemor. 1 kalv, 2 geiter og 3 sauer. Ingen egen åker. Pater familias Ole som jobber både som skomaker og postdrager. Sistnevnte på den 4, 5 mil lange postruta mellom Sjølie og Rena. I 1888, den 19 år gamle eldstesønnen Ole som får nok av blodslitet, pakker og drar. I 1894, nest eldstemann Anders som gjør det samme. Til slutt, den 17. mars i 1899, helt på tampen av den store norske utvandringsbølgen til USA, far Ole som samler resten av barneflokken med unntak av én, og følger etter.
LES OGSÅ: Vil tillate uteservering i påsken
Første etappe foregår med hest og kjerre, til Rena. Derfra tog til Christiania. Etterpå, uke etter uke med sjøsyke og elendige forhold, ombord på amerikadamperen SS Angela. Før de til slutt endelig kan sette føttene på New York-jord.
Drevet av rykter om billig landbruksjord nordvest på kontinentet begir de seg straks videre. Måned etter måned følger. 3.000 kilometer og et utall skosålereparasjoner senere, er de fremme. I knøttlille Westbye på grensen mellom Nord-Dakota og Montana.
Alt dette på et tidspunkt hvor det 55 år gamle familieoverhodet allerede hadde oversteget forventet tidsepoke-levealder for menn, med cirka 4 år. Senere levde Ole Diseth til å bli 81.
Hva vi kan lære av historien?
Jeg vet iallfall hva Andy Warhol ville svart. Eller rettere sagt hva han postulerte hver gang han ble utfordret på temaet – hvordan skape varig endring i eget liv; «they always say time changes things, but you actually have to change them yourself».
Helt til sist, noen linjer om personen jeg skylder å takke for dette mitt omvendte amerikabrev. Mer enn det, for selve livet. For uten «barn nr. 11», heller ingen norsk gren på Diseth-familietreet. Så takk oldefar Martinius, for ditt valg.
Hvorfor oldefar valgte å bli?
Han hadde nettopp funnet kjærligheten.
En utmerket grunn, spør du meg.
LES OGSÅ: Slik møter kirken påskehøytiden: – Nestekjærligheten tar aldri ferie