- Et sted må grensen gå

Fortell kort om det som foranlediget din kommentar «Kom igjen - hopp da!»?

- Da meldingen kom om at det satt en mann i femtende etasje i Skistadbygget i Drammen sentrum og truet med å hoppe, sendte jeg ut to reportere for å sjekke hva det dreide seg om. Nå skriver norsk presse bare unntaksvis om selvmordssaker, men om det skulle få store konsekvenser kunne det være vi måtte informere om hva som skjedde i sentrum. Siden det var uklart om vi burde dekke saken, gikk jeg bortom stedet for å vurdere situasjonen. Der sto folk og filmet med mobiltelefonene sine, lo, spøkte og en av dem ropte: «Kom igjen - hopp da!». De syntes tydeligvis ikke det var noe galt i å la barna sine bevitne opptrinnet heller. Uansett kom vi fram til at dette ikke var noe vi skulle skrive om. Men jeg kjente meg opprørt, og følte jeg mistet litt troen på folk. Impulsivt begynte jeg å skrive - og etter 10 minutter var kommentaren klar. Dagen etter valgte redaktøren vår å publisere saken. Deretter tok det helt av.

Hva tenker du nå etterpå om at teksten din har vakt så stor oppsikt og har fått et stort antall støtteerklæringer via diverse nettmedier?

- Jeg er litt overrasket. Sist jeg sjekket var kommentaren lest av 200.000 og delt mer enn 20.000 ganger. Det er oppløftende at meningsbærende journalistikk fortsatt har en viktig plass i mediebildet. Alle de positive kommentarene ga meg også tilbake litt av trua på oss mennesker. I en tid som dette, der man ser nye spektakulære videoer på sosiale medier hver eneste dag, skjønner jeg at enkelte kan la seg rive med og filme noen som kanskje vil kaste seg ut fra et hus. Men dette var ikke noe stunt, det handlet om en psykisk ustabil og dypt ulykkelig person. Vi i pressen har et ansvar for å gjøre publikum klar over hvor grensene går - og for å si ifra om at dette ikke er greit.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Det må være den lille oransje læreboken i journalistikk, som jeg fikk da jeg begynte på medielinja ved Arbeiderbevegelsens folkehøyskole. Det var den boka som fikk meg hekta. Ellers leser jeg mye, men mest for underholdningens skyld. Skal jeg virkelig kose meg blir det gjerne noe av Carl Hiaasen.

Hva gjør deg lykkelig?

- Latteren til barna mine, et godt golfslag og fin natur.

Hvem var din barndoms helt?

- Bestefaren min, som var fisker i Ålesund. Han kunne bli borte tre uker i strekk, bare for å komme tilbake med båten full av fisk og med bokser fulle av engelsk godteri han hadde kjøpt på Shetland.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Jeg har en tendens til å kunne være ganske lat, og til å utsette ting. Og så misliker jeg at jeg nærmest går i hi om vinteren.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Enten spiller jeg golf, eller så drar kona og jeg til London. Der bor og spiser vi godt, og bruker i det hele tatt litt for mye penger.

Hva kunne du vært villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

- Egentlig veldig mye, for jeg er en engasjert person, men som journalist kan man jo ikke flagge sine standpunkt på den måten. Det er et dilemma det der.

Er det noe du angrer på?

- Nei. Det som er gjort får en ikke forandret, og uansett har alt bidratt til å forme meg til den jeg er. En kan ikke bruke energi på å angre.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Tiger Woods. Han har gjort utrolig mye for golfsporten både som person og utøver. Jeg ville naturligvis spurt om noen lure tips for å forbedre mitt eget golfspill.

pernille.vestengen@dagsavisen.no