Av: Ole Petter Diseth. Konsulent, Drammen.
Kronikkforfatteren er også spaltist i Dipr.no, og har skrevet ett innlegg der.
Nylig ble de siste opplagstallene for norske aviser klare. Kort tid etter publiserte Buskeruds største dagsavis et bilde av en blid redaksjonsgjeng, under overskriften «Drammens Tidende vokser». Også i moderselskapet, i Norges største lokalmedieeier Amedia, kalte situasjonen på gruppebilde og fete overskriftstyper – 59 av mediegigantens 63 lokalaviser økte sitt opplag fra 2017 til 2018. Også Drammensregionens nr. 2-avis, Dagsavisen Fremtiden opplever vekst, om enn ikke i samme omfang. Men hvordan står det egentlig til med lokaljournalistikken? Kommer opplagsveksten på grunn av eller på tross av, redaksjonenes innholdsprofil?
Medieundersøkelsen «Blindsoner og mangfold» utført av førsteamanuensis Birgit Røe Mathisen og kolleger ved journalistutdanninga ved Nord universitet fikk høsten 2018 stor oppmerksomhet i Medie-Norge. Undersøkelsen tok for seg innholdet i 6.574 saker i regionale og lokale medier i Norge, både på nett, papir, radio og TV i en konstruert uke i 2017, det vil si seks ukedager, mandag til lørdag, spredt utover året. Tallene viste at hver femte artikkel handlet om sport og at politikk kom på andre plass, med 12 prosent. Hovedkonklusjonen var at kun fem av hundre saker er kritisk vinklet.
[ LES DT-REDAKTØR ESPEN SANDLIS TILSVAR HER ]
Overført til vår egen region og her er det naturlig å bruke distriktets største dagsavis som lokal målestokk – jeg tror de færreste vil være uenige i at bildet er høyst gjenkjennbart. Men betyr det at vi som lesere, som betalende kunder, skal godta utviklingen? Utfordringen er ikke først og fremst nevnte avis’ tunge vekting inn mot de nevnte feltene sport og politikk, her leverer avisen jevnt over bra kvalitet innenfor saksområder og tematikk som er høyt etterspurt blant flertallet av befolkningen. Det store problemet er avisens presentasjon av det resterende daglige nyhetsbildet, DTs manglende evne eller vilje til å skille mellom hva som er genuint viktig og hva som er bare underholdende. Det lages i det hele tatt utrolig mye kjedelig og intetsigende journalistikk, og bildet er ikke påtakelig annerledes verken i Dagsavisen Fremtiden eller i distriktets øvrige lokalaviser.
En tilfeldig valgt DT-uke i september kan tjene som eksempel på den journalistiske lettvintheten som preger vår tid. Mandag 16. september er den bredt anlagte hovedsaken – i sin absolutte helhet, det finnes ikke så mye som et komma produsert av DT selv – skrevet av journalist Sigurd Øfsti i Amedia-avisen Fredriksstad Blad. To dager senere oppstår samme fenomen i saken med den intetsigende overskriften «jeg ble forvirret»; saken er i sin helhet skrevet av en Sandefjord Blad-journalist. Verre er det at artikkelen har absolutt null tilknytning til Drammensregionen. Lørdag 14. september dominerer et dobbeltoppslag om Sondre Turvoll Fosslis dramatiske hjertestopp, innholdet er tilnærmet ett hundre prosent likt det som ble presentert over to helsider i 11-september utgaven.
Hederlige og godt skrevne unntak finnes selvfølgelig, men det overordnede inntrykket ligger fast, av en avis i ferd med å endres til det ugjenkjennelige. Bildene øker i størrelse, overskriftene likeså. Inngangssidene, selve honnørplassen hvor tidligere tiders redaktører visste å sette agenda og retning, har for lengst måttet vike til fordel for daglige, ukebladlignende hverdagsmenneske-portrett. Som hvor enn lune de er, for det skal de ha, feelgood-faktoren er høyt tilstedeværende og det er mange interessante historier, allikevel ikke forklarer hvorfor en av Norges største lokalaviser så godt som har sluttet å skrive redaktørledere. Der Finansavisens Trygve Hegnar i en alder av 75 år fremdeles skriver leder seks dager i uka året rundt, skriver DTs redaktørkollegium med hederlig unntak av avisas nye politiske redaktør, tilnærmet null.
Økningen av kjendisfiksert stoff er påtakelig. Det samme er veksten i antall saker med objektivt sett svak nyhetsinteresse og hvordan slike blåses opp i volum. Meglervennlige boligsaker og hvem-som-var-på-byen i natt. «Økonomireportasjer» som altfor ofte ikke er annet enn rene regnskapsreferater. Regionens største avis tabloidiseres i ekspressfart, og spørsmålet er – er det sånn vi vil ha det? Kan årsaken til tidens «antall-klikk-drevne» lettvintjournalistikk i samtlige av distriktets lokalaviser, rett og slett være at vi mangler andre måter å måle journalistikken på? Og kan det ha noe med journalistens selvbilde å gjøre?
Presset for å fylle neste dags avis med kvantitet fremfor kvalitet preger norske lokalavisredaksjoner i for stor grad, og er utelukkende et redaktøransvar. Den observante leser vil også ha merket seg at de seneste års høylytte klagesang fra sistnevnte, norske redaktører, om redaksjonell forvitring i kjølvannet av krevende økonomiske medierammevilkår, er forstummet. Totalt. Det skulle også bare mangle. Norges største lokalaviseier Amedia hadde i 2018 et overskudd på nærmere en halv milliard kroner. Det finnes et bredt handlingsrom for de lokale redaktørene til å ta grep. Om man bare vil.
Tilstanden journalist og psykolog Finn Sjue i sin 2013-bok beskriver som «journalistikkens uutholdelige letthet», har for lengst kommet til Drammen. Spørsmålet er, har den kommet for å bli? Kritisk blikk på maktpersoner og maktforhold i samfunnet er selve kjernen i det journalistiske oppdraget. At våre lokalavisers ledelse og journalistkorps for øvrig nå tør å rette dette blikket på seg selv – bedrive selvkritisk journalistikk om du vil, er ikke utelukkende maktpåliggende. Det er også en del av kontrakten med leserne.
DTs REDAKTØR ESPEN SANDLI: I Drammens Tidende er vi usikre på hva Diseth har som motiv for sine feilslutninger
Kronikkforfatteren er også spaltist i Dipr.no, og har skrevet ett innlegg der.