Byttet ut russisk privatfly og luksusliv med flyktningarbeid. Nå er Dipali ungdomsleder i Drammen

Siden desember 2016 har Dipali Gosain vært Røde Kors Fellesverkets leder og ansikt utad i Drammen. Fram til da hadde hun bodd i fødebyen Drammen og pendlet til jobb, de siste årene i Oslo. Men parallelt med at hun landet det hun selv omtaler som drømmejobben, gikk turen motsatt vei, og mens hun nå bor i hovedstaden har hun viet desto mer av sitt smittende engasjement til en gruppe hun brenner for i drammenssamfunnet: Ungdommer.

Onsdag debuterer hun også som spaltist i Dagsavisen Fremtiden. Du kan lese hennes første spalte, et humoristisk innblikk i en oppvekst i norsk/indisk identitetsspagat her: Et stort spørsmålstegn

Hver fjerde uke en stund framover vil hun belyse flere sider av både lokale utfordringer og sin egen livserfaring. Og vær forberedt på overraskelser, for Dipali har ikke hatt for vane å gå med strømmen.

Møte i London

Hun hadde vært flyvertinne i SAS i rundt ett år, da hun gjennom en pilot fikk tilbud om å komme på et jobbintervju litt utenom det vanlige. Han og flere norske pilotkolleger fløy privat for en russisk milliardær, og fortalte at crewet nå var på utkikk etter en ny jente.

– Det hørtes veldig shady ut! Men jeg er et ja-menneske, og fløy i crew med denne piloten i fem dager. Etter en stund sa jeg ja til å stille på intervju, sier Dipali.

Intervjuet ble satt opp i London, og hun møtte den norske piloten på Gardermoen og fløy med ham til England. Vel fremme ble hun ønsket velkommen ombord i en Boeing 737 på bakken.

– Hele flyet var innvendig gjort om til en leilighet, og resten av crewet sto der ferdig dresset up. Det var litt annerledes enn SAS, kan du si! Fem minutter før eieren kom fikk de beskjed, og det førte til full virak: Alle løp rundt, pusset og vasket og sprayet med rengjøringsmidler. Og så sto han der, en mann i femtiåra omgitt av et entourage av alt fra butlere til bodyguards, himler Dipali.

«Jobbintervjuet» ble en prøveflyvning som varte i tre uker, og inkluderte en rundreise i Kina.

Hun fikk jobben.

Bisto flyktninger ut

Jetsetlivet varte noen år. Hun måtte være tilgjengelig for flyvning i tre uker av gangen, og så ventet tre uker fri. Noen ganger gikk arbeidsperioden med til å bli flydd til Seychellene og være der til turen gikk tilbake. Men fra starten av hadde Dipali bestemt seg for at om hun skulle si ja, ville det være for en avgrenset tidsperiode.

– Jeg skjønte at det ikke ville være bra for meg å holde på mer enn en par år. Jeg tror jeg ville blitt avhengig av livsstilen, rett og slett, forklarer hun.

Som sagt, så gjort, og i reisebyrået STA fikk hun sjansen til å starte i en selgerjobb.

– Du kan si at jeg var god til å selge inn jorda rundt-reiser!, smiler Dipali. Etterhvert fikk hun key account-ansvar, men klarte ikke å slå seg til ro – hun savnet noe mer. En stillingsannonse fra FNs migrasjonsbyrå IOM (Den internasjonale organisasjon for migrasjon) åpnet øynene hennes for en annen måte å bruke evnene sine på, og hun ble saksbehandler og rådgiver i saker med frivillig retur av flyktninger. IOMs oppgave er å bistå folk med avslag på opphold i Norge økonomisk og med prosjekter som skal hjelpe dem å etablere seg i et nytt land.

Etterhvert fikk hun ansvar for et nytt familiegjenforeningsprosjekt med UDI som oppdragsgiver og IOM som tilrettelegger. En fin jobb, synes hun.

– Det var langt hyggeligere å meddele folk at familien deres kan få komme, enn å ringe og si at nå har vi bestilt billetten din ut, sier hun enkelt.

Rundt 2013-2014 tørket imidlertid ressursene til prosjektet inn, og da engasjementet gikk ut bestemte Dipali seg igjen for å gjøre noe helt annet, enn å fornye kontrakten. Slik ble hun frivillig i Røde Kors, mens hun undersøkte muligheten for å gjøre noe kreativt, kanskje starte for seg selv. Gjennom venner i motebransjen gikk turen til India.

Backer hverandre

– Rett før jeg skulle dra ble altså drømmejobben – og så var den i Drammen!

Mens hun fremdelse var i India ble hun innkalt på intervju, og dro dit samme dag som hun landet. Hun visste hva hun ville bruke av sin egen erfaring.

– Da jeg vokste opp, var det ikke noen ungdomsklubber i byen og lite ungdomsliv. Jeg syntes Drammen var er traust sted, og jeg så for meg at jeg skulle lage de tingene jeg skulle ønske jeg hadde hatt tilgang på hvis jeg var ungdom. Kanskje noen ville tenke at det gikk an å bli boende, fremfor å lengte ut, som jeg gjorde?

Hun opplevde at Drammen har mange muligheter til å innfri.

– Jeg føler at det er så mange støtter hverandre her nå. Jeg kjenner flere sosiale entreprenører, folk som har startet her, og fått masse backing. Da jeg fortalte hva jeg skulle gjøre, kjente jeg på det samme. Det kan ha noe med at forholdene ikke er så store her, tror Dipali.

Kunsten å omgås

– Jeg vil ta opp de hverdagslige tingene vi kanskje ikke tenker over så ofte, sier Dipali om hva hun tenker å bruke sin nye «talerstol» til.

Hun synes den offentlige samtalen for sjelden får fram de mange positive historiene som tross alt er der. Det blir ofte fokus på alt som er vanskeligere, og kanskje særlig for unge med utenlandske foreldre.

– Jeg har alltid tenkt at «sammen kan vi redde verden – litt». Ikke de store sinnssyke tingene, men det i hverdagen som gjør det hyggeligere å omgås hverandre, på tvers av forskjeller både kulturelt og mellom ulike deler av byen. Det at jeg har erfaringen å vokse opp med foreldre fra et annet land er det naturlig for meg å bruke. Det hender fortsatt at søsknene mine og jeg sier herregud hva har dere holdt på med, liksom? Da hun hørte hva jeg skulle nå, sa mamma: «Å nei, nå må jeg passe på alt jeg sier, ellers kommer du til å skrive om det!», ler Dipali.

– Involver ungdommene

Hvis du var ordfører for en dag – hva ville du gjort?
– Jeg ville lovpålegge å ha møteplasser for unge i bydelene, også i helgene. Og jeg ville involvert ungdom mye, mye mer – ikke bare de som er politisk aktive. Hos oss gjør vi ingenting før vi har hørt med de unge selv. Det burde også vært lovpålagt å tilby noen arbeidsoppgaver forbeholdt unge folk, for å gi dem erfaring og samtidig mulighet til å tjene noen penger. Da jeg var 15 gikk jeg inn på Tybring-Gjedde og spurte om jobb. Jeg fikk snakke med sjefen, og fikk ja til å prøve meg. Sånt skjer ikke lenger, sier Dipali.
Jobbprosjekter Fellesverket har hatt i samarbeid med Fjell 2020 har vart over flere uker, så bedriftene også får tid til å se hva noen faktisk kan bidra med.
– Jeg hører mange si at ungdommer er late og ikke interessert i å jobbe. Den erfaringen har ikke jeg. Vi hadde 70 på venteliste til 12 plasser, sier Dipali.

Meditasjon og medier

Hva leser du selv/dine medievaner?

– Mye sosiale medier, det har med jobben å gjøre kanskje – det er der ungdommene er. Jeg følger også en del poeter –  mest på engelsk. Det har jeg vel fra mamma, som er mye inne i meditasjon, sier Dipali.

Hva kjennetegner medievanene til de unge folkene du møter i hverdagen, da?

– Jeg tror ikke de er særlig mye på nettaviser, det går mest i Snapchat. Vi har laget et minibibliotek, men YouTube vinner nok. Samtidig er det viktig å forstå at unge har et helt eget språk, de bruker ord og bilder som ikke er så tilgjengelig for dem andre steder enn på sosiale medier. Det er trender, og det skifter veldig fort. Lenge hører vi ett bestemt ord, før det tar helt slutt. Og de er kjemperaske og gode med bilder, sier Dipali.

I oppstarten av Fellesverket funderte hun på om det var en god idé å samle inn telefonene mens ungdommene var sammen.

– Men jeg slo det heldigvis fra meg! Jeg bestemte meg for at vi heller fyller opp huset med aktiviteter som gjør at de heller gjør noe annet. For å få låne utstyr og spill hos oss må man levere noe i bytte. Det tok litt tid –  men nå leverer veldig mange inn telefonen sin. Det hender til og med at de glemmer å få den tilbake før de drar, smiler hun.