– Jeg liker hvordan hun ser ut, at hun er snill, at hun får meg til å le, og at jeg blir varm i kroppen når hun er rundt meg, forteller Eva-Marcela om kjæresten sin. De to hadde vært venner lenge, og Eva-Marcela var nervøs for å fortelle at hun var forelska i henne.
– Jeg tenkte på henne hver dag, drømte om henne og ble sjalu da hun var sammen med andre jenter. Men jeg ville ikke at skulle ødelegge vennskapet vårt.
Hun bestemte seg for å holde tett om det hele.
Men i bilen på vei til Nord-Norge i sommer kom meldingen som forandret alt.
«Hva sier jeg til den jeg er forelska i for å vise at jeg er forelska?» tikket det inn på Eva-Marcelas telefon fra venninna.
«Du kan jo si «Hei, hvordan går det?» foreslår Eva-Marcela tilbake.
«Hei, hvordan går det?».
– Hun måtte si det to ganger før jeg skjønte at det var meg hun mente, forteller Eva-Marcela og ler.
– Da ble jeg veldig, veldig glad.
Eva-Marcela sitter hjemme i den lille kystbyen utenfor Drammen, iført en svart T-skjorte med teksten «Why fit in when you can stand out?».
Snart skal hun feire 11-årsdagen med familien. Da har hun ønsket seg en Pride-kake i regnbuefarger. Mamma Angelica er på saken, og blunker lurt til datteren.
[ – Det jeg skammet meg mest over, er det jeg nå er stoltest over ]
Trodde det var ekkelt
Selv om Eva-Marcela alltid har visst at hun liker jenter, var hun nervøs da hun bestemte seg for å fortelle det til moren. Hun hadde allerede prøvd å google om det var normalt å være barn og like andre jenter, men uten å ha fått så mange treff.
– Det var veldig vanskelig. Det var ingen som snakka om det å være barn og like andre jenter. Jeg trodde det var ekkelt. På Barne-TV så jeg bare jenter som ble sammen med gutter, så jeg tenkte at når jeg blir stor skal jeg liksom bli sammen med en gutt og leve lykkelig.
På skolen hadde de aldri prata om at man kunne bli forelska i noen av samme kjønn. Det gjorde at Eva-Marcela følte seg alene.
– Jeg visste ikke hva det het, eller at det var en greie. Eller at det var greit å være det selv.
Jeg vet at det finnes andre skeive barn, og det er viktig for meg at de skal føle seg trygge.
— Eva-Marcela
Eva-Marcela er ikke alene om å være barn og kjenne på mange ubesvarte spørsmål rundt seksuell legning.
Foreningen Fri og ungdomsorganisasjon Skeiv Ungdom gjennomførte for et par år tilbake en enkel spørreundersøkelse blant medlemmer i Skeiv Ungdom om hvordan de hadde opplevd undervisningen om kjønn og seksualitet. Det var nedslående resultater, forteller leder i Fri, Inge Alexander Gjestvang.
– Flere fortalte at undervisningen var mangelfull og på enkelte punkter også diskriminerende. Mange tror nok at barn og unge ikke forholder seg til eget kjønn eller seksualitet før de nærmer seg voksen alder, men skeive barn og unge finnes, og dersom de ikke får egne liv gjenspeilet i undervisningen eller i populærkulturen er det lett å anta at det er noe galt med en selv.
Vil være et forbilde
I januar spurte hun moren om hvorfor det bare var jenter og gutter som ble kjærester.
– Jeg trodde ikke hun kom ut som lesbisk, men heller at vi snakket litt løst og fast om at det er greit å like andre jenter. Etter et par dager kom hun meg og sa at det var jenter hun ville være kjæreste med, forteller mamma Angelica.
Eva-Marcela nikker.
– Det var mye lettere enn jeg trodde det skulle være. Mamma sa at det var bra jeg fant det ut, og at hun alltid støtter meg.
Nå som Eva-Marcela er åpen med venner, skolen og familien om at hun er lesbisk, ønsker hun å stå fram i media for å vise andre skeive barn at de ikke er alene.
– Jeg vil at andre skal føle seg velkomne, uansett hvem de er. Jeg vet at det finnes andre skeive barn, og det er viktig for meg at de skal føle seg trygge.
De er begge klare over at noen kan reagere på at hun er åpen om legningen sin når hun er så ung, men Eva-Marcela vet at det er greit å ombestemme seg, om hun en dag ikke liker jenter lenger, eller liker både jenter og gutter.
– Men jeg vil ikke forandre meg. Jeg er fornøyd med hvordan jeg føler meg.
Ikke vent med å snakke med barna
Ingun Wik, avdelingsleder hos helsestasjonen for kjønn og seksualitet, forteller at barn allerede ved 6-7-årsalderen ofte begynner å beskrive sin seksuelle legning.
– Snakker man med skeiv ungdom, vil de fleste si at det «alltid har vært slik». Selv om de ikke har klart å sette ord på det, kan de for eksempel kjenne sommerfugler i magen.
Bufdir anbefaler at man forteller barnet sitt om kjønnsidentitet, legning og ulike måter man kan være familie på ved 4–6 års alderen. Selv om mamma Angelica forteller at hun alltid har fremsnakket mangfold i relasjoner hjemme, opplevde Eva-Marcela at det var rart å fortelle at hun var barn og likte andre jenter. På youtube og TV så hun kun voksne og ungdommer som opplevde det samme.
Når vi spør barnet «Er du sikker på dette?» har vi underkommunisert at dette må vi være forsiktige å si noe om, fordi det ikke er riktig.
— Ingun Wik, sexologisk rådgiver.
– Det viser jo hvor tydelig man må være i kommunikasjonen når det selv hos oss har oppstår usikkerhet hos barna om det er greit. Samfunnet er veldig fokusert på det heteronormative.
Ingun Wik, spesialist i sexologisk rådgivning, anbefaler at foreldre dropper «den store praten» om legning og seksualitet til fordel for å gjøre mangfold til en naturlig del av hverdagspraten.
– Barn merker seg hvordan foreldre forholder seg til noe i hverdagen, så foreldre bør heller anerkjenne fra tidlig av at det er ulike måter å være menneske på, og snakke om det på en positiv og normal måte uten å overdrive. Man kan for eksempel spørre «hvilket kjønn liker du» uten å gjøre noe nummer ut av det.
Greit å ombestemme seg
Hun mener samfunnet må bli bedre på de subtile heteronormative holdningene som blir formidlet, og som kan gi skeive barn inntrykket av at de skiller seg fra «normalen», og at det heteronormative blir sett på som det riktige i samfunnet.
– Jeg skulle virkelig ønske at vi ikke sier ting som «nå er det mange jentehjerter som knuses» når en gutt fremfører en kjærlighetssang på TV, for eksempel.
Selv om foreldre møter barnet med støtte når han eller hun kommer ut, er hun bekymret for signalet de sender om de verner barnet mot å stå fram for tidlig, i tilfelle de ombestemmer seg.
– Hvorfor er vi være så redde for å endre mening om legning? Når vi spør barnet «Er du sikker på dette?» har vi underkommunisert at dette må vi være forsiktige å si noe om, fordi det ikke er riktig. Da hjelper det ikke om du har sagt at det er helt greit å være seg selv. Det blir en dobbeltkommunikasjon som gjør barnet enda mer forvirret.
