Fremtiden

Dette kjemper innvandrerkvinnene for: – Vi har norskfødte jenter som har gjort alt riktig, men fremdeles ikke får jobb

Unnskyldninger som dårlige norsk kunnskaper og mangel på utdanning er brukt opp. En holdningsendring må til for å få innvandrerkvinner inn i arbeidslivet, mener Hatice Lük, Mariama Dafae og Rabia Musavi.

Hatice Lük er styreleder i Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon i Norge. Bak står Mariama Dafae, prosjektmedarbeider hos Drammen sanitetsforening.

Av Hina Aslam

Det er ikke akkurat lik lønn kvinner med flerkulturell bakgrunn kjemper for på årets kvinnedag 8. mars, men det å få innpass i arbeidslivet. Innvandrerkvinner som tar utdannelse her og jentene som de føder i Norge sliter med å komme inn i arbeidslivet.

Havner nederst i køen

Dette støttes av en rapport utarbeidet for Bufdir. Rapporten viser imidlertid at mangel på formell kompetanse ikke den eneste utfordringen som rammer disse kvinnene. Felteksperimenter med jobbsøknader beviser at norskfødte kvinner med innvandrerbakgrunn blir diskriminert.

– En av de største kampene vi må kjempe for er å få innpass i arbeidslivet, forteller Hatice Lük, styreleder i Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon i Norge (TFHN).

Hun får støtte av Mariama Dafae som er født i Sierra Leone, men kom til Norge da hun var syv år gammel. Hun jobber som prosjektmedarbeider hos Drammen sanitetsforening.

– Nå er vi der at vi har norskfødte med innvandrerbakgrunn som har gjort alt riktig. Men fortsatt så sliter de med å komme seg inn i arbeidslivet. De kan norsk og har utdanning. Hvorfor blir ikke de tatt imot? spør Mariama.

– Vil du høre sannheten, Mariama? Det er rett og slett rasisme og diskriminering. Redsel for det ukjente, svarer Hatice, som kommer opprinnelig fra Tyrkia og legger til at i mange år har «samfunnet» brukt manglende kunnskaper imot dem, men nå er situasjonen annerledes.

Begge forteller at i miljøene de representere råder det en slags demotivasjon blant barn av innvandrerkvinner, og da spesielt hos jenter som er født i Norge.

Hatice forteller at det er en del skjult rasisme som man må få bukt med i arbeidslivet.

Mariama Dafae, prosjektmedarbeider hos Drammen sanitetsforening.

Ufrivillig ledig

Rabia Musavi, daglig leder i LIN (Likestilling, inkludering og nettverk) forteller at hun er daglig i kontakt med innvandrerkvinner og norskfødte som er preget av frustrasjon.

Saken fortsetter under videoen

LIN er en frivillig flerkulturell organisasjon som ble startet i januar 2009 i Oslo. Organisasjonen er dannet av kvinner og jobber for likestilling og inkludering av minoriteter. De er åpen for alle flerkulturelle minoriteter, uavhengig av kjønn, etnisitet, religiøs bakgrunn eller seksuell orientering.

– Dette er kvinner som er ufrivillige ledige. De prøver og prøver, men havner fortsatt nederst i søkerbunken. Du ser at det gjør vondt i sjelen deres når de ikke kan bidra til familiesituasjonen som de ønsker, sier Rabia.

Rabia Musavi, daglig leder i den frivillige organisasjonen LIN (Likestilling, inkludering og nettverk).

Læres opp til å ikke være pågående

Hatice er en av dem som har kjempet mot flere barrierer både i arbeidslivet og i det flerkulturelle miljøet for å komme dit der hun er nå.

– Jeg mener at det var lettere for 30 år siden, da jeg kom til Bærum. Jeg tok kurs her og fikk meg jobb i Nav ganske tidlig. Men det kan ha noe å gjøre med at jeg var veldig pågående, sier hun.

Hun var også første kvinnelige styremedlem i Det tyrkiske trossamfunnet i Drammen og den første kvinnelige lederen i Tyrkiske Foreningers hovedorganisasjon i Norge.

Mariama Dafae (24) fra Drammen sitter ikke langt unna Hatice, og skyter inn at hun føler at innvandrerkvinner blir oppdratt annerledes enn innvandrermenn.

– Gutter blir oppdratt til å være «street-smart» og jentene til å være flink pike, og ikke kreve så mye, sier hun.

Og når de da søker seg inn til arbeidslivet klarer de ikke å være pågående nok, noe som er viktig i dagens konkurransesamfunn.

– I enkelte innvandrermiljøer er det mer akseptert at kvinnen holder seg hjemme og mannen forsørger, men det blir flere og flere av dem som ønsker å bryte barrierer, forteller Hatice.


Hatice Lük er styreleder i Tyrkiske Foreningers Hovedorganisasjon i Norge

– Må bli mer selvstendige

En rapport som er utarbeidet av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Bufdir sier at en betydelig andel innvandrerkvinner har lav utdanning eller utdanning fra utlandet som ikke er godkjent i eller etterspurt i Norge. Det gjør det vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet.

Innvandrerkvinner som tar utdanning i Norge etter at de har kommet hit, forbedrer mulighetene sine på arbeidsmarkedet betydelig.

– Eldre innvandrerkvinner og nyankomne må utdannet seg for å bli mer selvstendige, sier Hatice.

Hun tok selv bachelor i administrasjon og ledelse da hun var 40 år gammel, og valgte å ta master, som hun nå er i full gang med.

Begge er enige i at for at eldre og nyankomne innvandrerkvinner skal lykkes, er utdanning nøkkelen. Flere og flere innvandrerkvinner ser viktigheten av å satse.

Arbeidsgivere må ta ansvar

En holdningsendring må på plass for at disse kvinnene skal lykkes.

– Å ansatte folk som har på samme briller nytter ikke. Med mangfold vil en arbeidsplass få et bredere utgangspunkt, som igjen vil gi økt lønnsomhet, sier Rabia.

Hun sier videre at det å få jobb vil bety enormt mye for disse kvinnene. Det kan potensielt endre deres livssituasjon.

– Det å bare bidra til familieøkonomien, og kjøpe det man ønsker til barna, vil gi mer selvtillit. Det vil også gi de større nettverk, som kan gi kvinnene motivasjon til å bli aktive samfunnsborgere, sier hun.

Alle tre ber nå arbeidsgivere om å ta ansvar, og håper at de vil satse på flerkulturelle kvinner.