- Vi må ut og si ifra

Av Elisabeth Skovly

I 15 år har dere stille og fredelig gått fredsmarsj hver onsdag gjennom Fredrikstads gater. Hvordan begynte det hele?

– Etter terrorangrepet i New York og innovasjonen i Afghanistan var min opplevelse at folk var veldig redde for hva som var i ferd med å skje. Det var snakk om tredje verdenskrig, og uansett hvor du var eller hvem du snakket med var dette tema. Da tenkte jeg at vi ikke bare sitte hjemme å sutre, vi må si hva vi mener. Jeg har det litt i blod, at jeg tror på det å gå ut i gata og demonstrere. Det er mye som kan skje ved å virke i det offentlige rom. Jeg var sikker på at det ville komme mange, mange den gangen, men det kom totalt fire stykk den første marsjen. Så vi går enda, og i går kveld, tirsdag, gikk vi for 785. gang.

Er det ikke litt trist å tenke på at dere fortsatt må gå, 15 år etter, for samme budskap?

– Jo, det er litt rart. Jeg sier ikke at vi har 15-årsjubileum, men at det er en markering. Det at vi må gå fredsmarsj er jo ille. Den lykkeligste dagen i mitt liv må være når vi kan slutte å gå. Men om vi ser til Syria nå, så er det helt forferdelig. Det som skjer der er noe av det verste som har skjedd i vår historie. Vi må fortsette å demonstrere mot det, for fred.

Har fredsmarsjen forandret deg, eller gjort noe med hvordan du ser på verden?

– Jeg har blitt mye mer opptatt av hvordan verden ser ut. Jeg blir mer opprørt, lei meg og trist fordi jeg følger med. Men alle er helt nødt til å oppfatte seg selv som en deltaker i verden, samma søren. Vi har noe med det som skjer å gjøre, og vi har et stort ansvar. Det mener jeg helt seriøst – vi må tenke over det ansvaret! Om vi bodde i Aleppo hadde vi håpet noen tok det ansvaret for oss.

I 2015 var det rekordoppslutning med rundt 1.500 deltakere etter terroren i Paris. Er det andre saker som har engasjert?

– Da Israel gikk til angrep på Gaza i 2009, i julehelga, var det mange mennesker med. Da var vi vel 650 stykk. Vi merker at folk kommer når det er noe som opprører dem.

For å markere at det er 15 år siden starten går dere hver kveld denne uka?

– Ja, det er bare å møte opp. Hver kveld til og med søndag går vi mellom klokka 18–19 fra kinoen i gågata. Det er en stille marsj med flagg og kanskje noen plakater. Så nå har ikke de som har skylda på at onsdager er en dum dag noen unnskyldning for ikke å komme.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Min favorittforfatter er John Irving, og spesielt «En bønn for Owen Meany» likte jeg godt.

Hva gjør deg lykkelig?

– Den dypeste lykken jeg kjenner på er at barna mine har vokst opp til å bli dem de er, at det begynner å gå dem vel i livet og at de har en god kurs.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg var veldig opptatt av fotball, så George Best var stor.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Jeg skal gå fredsmarsj så lenge jeg klarer å gå. Ellers er retten til fri abort viktig for meg.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Paul McCartney.