Sport

Var lojal, derfor ble han ikke mester med VIF

Egil «Drillo» Olsen ble aldri seriemester som spiller. Det kunne han blitt. Med Vålerenga. Hva skjedde?

Egil Olsen var ikke som andre unge, lovende fotballspillere. Det skildres tydelig i den nye biografien som lanseres om ham fredag. «Mine kamper», ført i pennen av Alfred Fidjestøl.

– Ja, jeg valgte kanskje feil. Men jeg hadde ingen ambisjoner som spiller, sier Egil Olsen til Dagsavisen om grunnen til at han ikke ble seriemester med Vålerenga i 1965. Han kom jo til klubben året før.

Les også: Da Drillo tok livsfarlig brufinte på kronprins Olav

Student med Eggen

For Egil Olsen hadde begynt på franskstudier i Oslo og flyttet på hybel på Sogn. Og Vålerenga var kjapt på banen og ville ha den lovende unggutten fra Østsiden i Fredrikstad. Men for Olsen var det viktigere å bidra til at Østsiden ikke rykket ned enn at han bidro i VIF. Derfor trente han med Vålerenga høsten 1964, men spilte kampene for Østsiden.

Sammen med en annen fersk Oslo-student, Nils Arne Eggen, kjørte han på VIF-trening hver dag.

– Vi var vel de neste studentene i VIF-miljøet og skilte oss nok noe ut, sier han.

Kunne lite fotball

I Vålerenga var østerrikeren Anton Ploderer trener. Han fikk kallenavnet «Bakern», fordi han var bedre til å lage wienerbrød enn å trene fotballag. Han hadde null faglig respekt i spillergruppa.

Egil Olsen var en stor individualist på den norske fotballhimmelen. Dette var spilleren som driblet og driblet og sjelden ga fra seg ballen. Mens hans tekniske ferdigheter var så oppsiktsvekkende at han måtte prøves på landslaget også.

Les også: Faren så aldri Egil Olsen spille fotball (Demokraten+)

Noen dager i oktober 1964 ble skjellsettende for «Drillo». Først debuterte han for A-landslaget mot Danmark i København. Tre dager senere ble han overtalt til å debutere for Vålerenga i bortekampen mot Everton (!) i det som da het Messebycupen. VIF hadde tapt hjemmekampen 2–5 på Ullevaal stadion. Da var Olsen tilskuer.

Han fikk leilighet av Vålerenga, attpåtil som nabo til treneren.

Tok husleia

Men da 1965-sesongen kom og han skulle ta et nytt steg i karrieren, var han fortsatt spiller for Østsiden. Hvorfor? Gjennom et spleiselag betalte de husleia hans i Oslo for at han skulle spille for dem en sesong til. Olsen sa ja. Men da fikk han ikke trene med Vålerenga.

– Jeg bodde i Oslo, spilte hjemmekampene i Fredrikstad, men trente bare for meg sjøl, forteller han. – Jeg satte meg ingen mål. Jeg tenkte ikke slik i det hele tatt, sier han.

Det nye «bohemlaget» i Vålerenga durte mot et historisk seriegull i en sesong der fire Oslolag var helt dominerende. Cupfinalen ble spilt mellom Skeid og Frigg.

Men landets kanskje mest lovende fotballspiller kjempet mot nedrykk med Østsiden. Og laget rykket ned.

Les også: Var skeptisk til bokprosjektet (Demokraten+)

Fra 1966 ble Olsen fast VIF-spiller, men da var de så fornøyd med seriegullet sesongen før at nivået sank både på trening og i kamp.

Olsen fikk høre at både Ajax og Leeds var interessert i ham, men «Drillo» avviste alle tilbud før de ble fremmet.

Da han gikk til Frigg i 1972 var også Lillestrøm på banen og tilbød han hus på Skjetten.

Men tilbudet om å bli spillende trener sammen med Per Pettersen i Frigg var mer fristende enn å bli koblet med Tom Lund på Åråsen ...

Mer fra Dagsavisen