Faren sendte brev hjem under krigen - 70 år senere dukket de opp

Demokraten møtte barna – de nå godt voksne Ellen Alexandersen (87) og Arnfinn Johansen (82) i Engelsviken. Det er gått en uke siden de fikk levert de to brevene som hadde havnet i Sverige under krigen og som nå først dukket opp i Onsøy. Arnt skriver om sykehusopphold og at familien hjemme må informeres om at han er i live. For øvrig skrives det om mer hverdagslige ting. Hvordan brevet nå først kom frem til Onsøy kan du lese om i egen sak.

Ellen forteller: -Det er både trist og vemodig å lese disse brevene. Noen tårer kommer. Å se pappas håndskrift så mange år etter vekker minner. På godt og vondt.

Seks år som krigsseiler

Arnt Ludvig Johansen (1898- 1972) reiste som stuert. Gift med Anna (1897 – 1983). Han var i fart utenfor England da krigen brøt løs i 1939. Og det var først høsten 1945 han kom tilbake til Norge og Engelsviken. Da hadde han seks dramatiske år bak seg på sjøen som krigsseiler.

For familien hjemme på Enga i Onsøy var det ikke alltid like greit for mamma Anna og de tre barna Arnfinn, Ellen og Tordis. Sistnevnte er nå død. Men som Arnfinn og Ellen sier: - Mamma klaget aldri. Hun var en ualminnelig sterk og kjærlig kvinne. Og hun hadde venninner som bokstavelig talt var i samme båt og hadde ektemenn til sjøs i de mørke årene i vår historie. Og vi barna led ingen død. Vi visste jo ikke om noe bedre enn det livet vi hadde.

Trodde ektemannen var død
Men det var spesielt en periode det var svært tungt på Enga i Onsøy og hvor den ellers så muntre mamma Anna hadde mørke stunder. Det gikk nemlig rykter om at ektemannen Arnt hadde omkommet. Heldigvis viste det seg at dette ikke medførte riktighet. Det var under høyonna i 1943 at familien fikk en gledesstrålende beskjed. Da kom gledestårene.

Men Arnt hadde sett døden i hvitøyet. En mine hadde våren 1943 senket DS Frode som han hadde hyre på. Arnt var blant de heldige som hadde overlevd. Hardt kvestet ble han dratt opp av sjøen av en skipskamerat. Ett år på britisk sykehus hvor han gjennomgikk flere operasjoner - og ble plaget med ett ødelagt ben for resten av livet - var de fysiske merker han fikk.

Om denne torpedering står det omtalt i Boken «Nortraships flåte, bind 2»: Det gikk verre med DS Frode, kaptein Sigurd Martinessen. Skipet var den 11. april 1943 på reise i ballast fra Newhaven til Cowes og lå kl. 17.30 utenfor Littlehampton da en kraftig eksplosjon åpner opp bunnen midtskips. Ombord i Frode blir således rormannen drept – man så ham ligge død i styrhuset. Og det samme slaget var sannsynligvis årsaken til at også andre av besetningen døde. Imidlertid gikk Frode ned på fire minutter, og da livbåter og flåter var blåst bort, hadde de 13 overlevende ikke annet å gjøre enn å redde livet som best de kunne på vrakgodset. De ble fisket opp en time senere og bragt til hospital i Portsmouth, men der døde kaptein Martinessen den 12. april og 2. maskinist Rolf Bure den 13. april. Minesprengningen av Frode krevde således syv liv.

To torpederinger

Arnt Johansen opplevde senere i krigsårene to torpederinger som han fysisk kom uskadet fra. Sønnen Arnfinn kan ikke huske at faren fortalte så mye om disse dramatiske opplevelsene, men at han naturligvis var preget av det han hadde gjennomlevd. – Pappa kunne gå hvileløs rundt i stua på nettene, dampende på sigaretter, erindrer Arnfinn.

Arnfinn ble selv sjømann som sin far. Slik det var vanlig at sønn fulgte far i Engelsviken. Selv har Arnfinn sterke oppfatninger om den måten sjøfolk ble behandlet på av norske myndigheter. Både rett etter krigen og senere.

Skammelig behandling

Arnfinn: - Og den skammelige måten myndighetene opptrådte på overfor krigsseilerne står i en særstilling. Nordahl Griegs hyllest til norske sjøfolk om «Våre og vår makt har hvite seil oss brakt», var ikke mye verdt for myndighetene da freden kom i 1945.

- Etter seks år som krigsseiler kom pappa hjem i august 1945. En måned senere måtte han reise ut igjen, denne gang på hvalfangst i Antarktis hvor han ble sammenhengende i to nye år. Han var tvunget, som andre krigsseilere, å reise ut igjen for å skaffe midler til familien. Fra staten fikk ikke krigsseilerne noe hjelp, sier Arnfinn. Ikke uten en viss bitterhet over den skjebnen som rammet krigsseilerne.

Krigsseilere

Frem til freden i 1945 mistet ca 3700 krigsseilere i uteflåten livet og 473 skip gikk tapt. Krigsseilerne gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger; konstant fare for voldsom død, hjelpeløshet og forsvarsløshet overfor overmakt og fiendtlige fly- og ubåtangrep, og en manglende forbindelse med familie og venner hjemme i Norge. Hjemmeflåtens tap ved krigsforlis var 199 skip og 1133 personer, av disse 441 passasjerer. Det tok mer enn 25 år før deres innsats ble aksep Innsatsen krigsseilerne gjorde under 2.verdenskrig vurderes som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakten. Under ekstremt vanskelige forhold fraktet norske handelsskip drivstoff, krigsmateriell og andre varer, først og fremst over Atlanterhavet, men også i Middelhavet, Indiahavet og den vestlige del av Stillehavet. Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert.

Kilde: Store Norske leksikon