Stille kompetanse reddet Boo

Boo Franzon pleide å sove bak et veggmaleri i St. Hansfjellet.

– Der sto de, utenfor kirken i dress klokka ti på morra'n en søndag. Og jeg kjørte forbi i en bil fullastet med tjuvgods og narkotika, og tenkte «hva om det der var meg?».

Han som sitter foran meg ser ut som en ganske trivelig fyr. Det er ikke sikkert jeg hadde tenkt det samme hvis jeg møtte han for 15 år siden – den gangen han var yrkeskriminell og i toppen av næringskjeden i sitt yrke.

– Jeg var jo på topp 10-lista. Og på rømmen.

Via 32 land til Fredrikstad

Når Boo Franzon sakte siger forbi kirken i den slitne bilen er han på vei til Ålesund fra Oslo. Han er ettersøkt og full av dop. Det er bilen og. Han tenker at nå er det nok.

Han er 27 år og har nådd bunnen. Tror han.

Fram til den dagen han passerer kirken med bilen full av narko, våpen og tjuvgods, har livet til Boo fulgt det «vanlige løpet» for narkomane. Han begynte å sniffe lim som 12-åring. Begynte litt med hasj, falt ut av ungdomsskolen, flyttet fra Ålesund til faren sin i Oslo, der fire-fem av ungdomsårene ble definerende for livet hans. Selv om det ikke var så mange år, var det mange timer.

Døgnet har mange timer når du er våken hele tiden.

– Jeg var en del av østbanemiljøet. Ble horestrøkets maskot. Passet på tingene deres. Det fikk jeg ikke lov til å ta av, men jeg hadde jo mitt eget. Jeg fikk tak i selv om ingen ville selge til unger på den tida.

– Hva da?

– Amfetamin. Og kokain, da. Heroinet kom ikke før senere.

Som maskot for horestrøket, jobbet Boo døgnet rundt. Han og gjengen passet på horene, og banket opp hallikene.

– Og så «solgte» vi oss selv, sier han.

«Solgte» i anførselstegn fordi det eneste de voksne mennene som viste interesse for de unge guttene fikk, var god, gammeldags grisebank.

Historien til Boo er fengslende. Den tar oss fra Ålesund via 32 land til Fredrikstad og strekker seg over nesten 40 år med tusenvis av små øyeblikk, som hver kunne ha vært en selvstendig film.Tiden i innsatsstyrken til Blitz. Slaget om Akershus festning. Brosteinen han kastet på politiet, hvordan en av dem traff alt for godt, midt i hodet, på en politimann. Politihestene som møtte demonstrantenes kniver og røykgranater med steiling og spark.

Bo Franzon (49) har fått hjelp av en tidgiver til å leve et liv han ikke vil miste. – Forskjellen mellom livet mitt nå, og livet mitt før, går ikke an å beskrive, sier han. Foto: Gry Cat. Wold

Han var nykter da. Eller ganske nykter. Men så begynte amfetamintida og et kaotisk liv der han var en del av det tunge kriminelle miljøet i Oslo. Boo var flink. Han var en av de beste. På toppen av næringskjeden. Han hadde fast celle nummer tre på politistasjonen, men ble ikke dømt for noe før han selv bestemte seg for å tilstå alt som kunne tilstås. Han fikk 18 måneders fengsel. En kveld sitter han på cella si og ber.

– Jeg, som hadde drevet med okkultisme og ledd av kristendom i alle år, flirer han.

– Den dagen hadde det vært noen kristne på besøk i fengselet og jeg tenkte at «ja, ja, hvis det er Gud som har makten, er det han som kan sette meg fri». Så den kvelden ba jeg om å få slippe ut av fengsel så jeg kunne gå tilbake til det livet jeg hadde før jeg ble buret inne.

– Tilbake til rusen?

– Ja, jeg ville bare fortsette som før. Det rare er, at noen få dager etter ble jeg løslatt. Brått og uten forvarsel.

– Det er enkelt å komme seg inn her. Det er bare å plukke løs plankene og sette dem tilbake, sier Boo Franzen. Foto: Gry Cat. Wold

Dødssyk i Kambodsja

Flere ganger har Boo vært rusfri. Han har hatt flere lengre opphold på Evangeliesenteret, og han har misjonert i Afrika, Midtøsten og Sørøst-Asia. Han har vært «clean» i kroppen, men ikke i hodet: Hele tiden har det måttet skje noe, alltid har han måttet gjøre noe.

Så når han blir akutt syk og ligger for døden på en båt i en elv i Kambodsja, akuttopereres for tarmkreft i Bankok, og sendes hjem til Norge, vet han ikke hvordan han skal leve. Han har vært ute av landet i fire år. Siste kjente adresse var Våler i Østfold, derfor blir han sendt til Fredrikstad sykehus.

– Det var først da jeg kom til Fredrikstad at det gikk skikkelig, ordentlig på trynet.

Bodde i byfjellet

Vi er inne i St. Hansfjellet i Fredrikstad sentrum. Det er en hustrig høstdag, men her inne er ikke været en faktor.

– Her bodde jeg i perioder. I verdens største hulemaleri, kommenterer Boo mens vi beveger oss gjennom de ulike etasjene.

– Hvor mange hjemløse er det i Fredrikstad?

– Nå er det ikke så mange. Men vi var mange som var hjemløse den gangen. For noen år siden hadde de en skikkelig opprensing og fikk de fleste av gata og inn på kommunale boliger.

Vi stopper ved et veggmaleri som er malt på en vegg av planker. Bak maleriet er det et hulrom.

– Her bodde jeg, sier Boo, og vi titter inn bak maleriet. Der bak er det akkurat plass til at en eller to personer kan ligge.

Bak veggmaleriet i garasjen i St. Hansfjellet sov Boo. Foto: Gry Cat. Wold

En stille kunnskap

Det ligger liksom en forventning om at alle vet hvordan et vanlig liv skal leves. Men sånn er det ikke.

Når Boo i dag endelig er rusfri, ordentlig rusfri i både hodet og kroppen, er det mye på grunn av Steg for Steg-virksomheten til Blå Kors og en dame som har mye tid å gi.

– Vi lærer tidligere rusbrukere hvordan man lever et normalt liv. Å vite hvordan man lever et normalt liv er en stille kunnskap, en kunnskap vi ikke normalt ser på som kunnskap engang, men som er helt avgjørende for å klare å få et «normalt» liv etter at man har blitt rusfri, sier Selma Therese Huth ved Blå Kors i Fredrikstad.

Hun er virksomhetsleder i Steg for Steg, et initiativ som kobler tidligere rusbrukere med tidgivere.

– Det er forskjell på hjelp og hjelp. Og det er mange faser i prosessen med å bli rusfri. Tradisjonelle tiltak er flotte, men mange er fortsatt ensomme. Når en tidgiver kan være sammen med og gjøre hverdagslige ting med, sier Huth.

En medvandrer i livet

– Hva betyr din tidgiver for deg, Boo?

– Hun er en medvandrer i livet. Vi gjør ikke noe spesielt, men hun gir meg tid. Hun har levd et helt annet liv enn meg, og hun gir av tiden sin til meg, helt gratis. Det gjør en forskjell. Nå vil jeg studere helsefag og bruke bakgrunnen min til noe positivt. Jeg sitter jo også på en kompetanse. Og alt jeg har vært gjennom, må ha vært av en grunn. Nå har jeg håp om at den skolen jeg har gått, kan hjelpe andre.

– Det har kostet deg mye?

– Ja, det har vært en dyr skole.