Anna og tragedien i Borredalen

For mange vil dette kunne oppleves nærmest som en tragedie. Steder vi knytter opplevelser og minner til forsvinner, barndomshjem blir revet, arbeidsplasser der folk har tjent til livets opphold, blir knust av digre maskiner. Røtter rives opp. En som har beskrevet en slik opplevelse, var Anne Sjøgren Skallerød.

Men først litt om Anna Sjøgren som hun het som pike. Da jeg omkring 1972 begynte å arbeide med Rolvsøy-historie, kom jeg snart i kontakt med Anna Sjøgren Skallerød som var bondekone på Skallerød i Onsøy. Hun sendte meg stadig brev med spennende opplysninger fra hennes barndom og oppvekst i Rolvsøy. Hun møtte gjerne opp når det nystiftede Rolvsøy Historielag arrangerte møter og kurs. Hun oppfordret meg til å stå på da hun mente at Rolvsøys historie var sterkt forsømt.

Like før hun døde i 1985, sendte hun meg et manus som beskrev besteforeldrene og livet deres i Borredalen. I tillegg skrev hun ned verdifulle barndomsminner fra Evje der hun selv vokste opp. I 1994 fikk jeg gitt ut boka «Barndomsminner fra Borredalen og søndre Rolvsøy»

Skovløkken

Anna Sjøgren Skallerød ble født 4. juli 1903 på besteforeldrenes eiendom, Skovløkken i Borredalen. i Rolvsøy som nest eldst i en søskenflokk på ti, hvorav åtte vokste opp. Hun ble døpt Anna Josefine, men fordi hun var så mørk, fikk hun kjælenavnet «Kullen». Foreldrene og barna flyttet til Evje der de bodde i 1910.

Foreldrene var Alma og Josef Sjøgren. Ved siden av den verdifulle ballasten hun hadde med seg fra barndomshjemmet, var hun også sterkt påvirket av besteforeldrene og deres mange historier.

Hun tok handelsskole og etter et par år i kontorpost i Oslo, fikk hun huspost på Kolberg i Onsøy. Der ble hun kjent med Anker Skallerød, og de giftet seg i 1931. I 1933 flyttet de til Hankø da Anker hadde fått vaktmesterstilling på øya. De bodde i skogvokterboligen de neste 12 årene, dvs. også under siste krig.

Under tiden på Hankø, begynte Anna å skrive sanger, dikt og prologer til ulike anledninger. Etter hvert begynte hun også å skrive ned barndoms- og ungdoms- erindringer. Ikke minst fikk Onsøy Historielag mye glede av hennes skriverier. En tid intervjuet hun eldre onsinger, og det ble da artikler ikke minst i «Varden», men også i lokalavisene.

Skallerød gård

I 1945 flyttet familien til Skallrød gård da Anker overtok farsgården. Like før hun døde i 1985, ga hun uttrykk for at hun hadde levd et langt, lykkelig og interessant liv, og dette (døden) er en helt naturlig avslutning som vi bare må godta»-

I boka har hun et kapittel hun kalte for «Tragedien». Bakgrunnen var et foredrag hun hadde hørt om utbyggingen av Mardøla der det ble påstått at slike ødeleggelser ville ikke vi kunne oppleve. Hun var ikke enig i den sluttreplikken da hun hadde opplevd en lignende tragedie på sitt eget hjemsted.

Det gjaldt ikke så mange hjem, men det ble en stor omveltning for dem det gikk utover. For henne ble det en tragedie hun aldri kom til å glemme.

Hennes besteforeldre hadde bygd seg et småbruk de kalte Skovløkken. Bygningene lå like ved der demningen i Borredalsdammen ble satt opp da dammen ble anlagt i årene omkring 1913.

Etter en lang beskrivelse i boka av besteforeldrenes småbruk, med opplevelser knyttet til de gamle, til dyrene, plantene og husene, kom året 1913. Vi lar henne fortelle selv. «Så kom våren 1913, og for siste gang overnattet vi fire søsken hos bestemor, mens våre foreldre var i Kristiania. Tante hentet oss en lørdags ettermiddag. Vi tok av fra Storveien for å ha gjenveien over Råfjellet. Halvveis i Rågata lå det en lav, gammel stenkjeller, og vi gikk forbi den i dyp taushet. Det ble sagt at det spøkte der og at en hodeløs mann holdt til der. Men vel forbi var det hele glemt. Syngende og trallende kom vi inn på gårdsplassen.

Bestemor hadde stekt vafler som vanlig, og vi fikk hver vår bulle med rosiner i og bringebærsaft. Det var bare bestemor og tante igjen. Bestefar var borte. Han døde noen måneder tidligere, i januar. Det var blitt så underlig stille. Dyrene var borte, og det var ingen trofast hund, Finn, som fulgte etter oss lenger.

Bestemor så utover den nedhugne skogen og sa: «At så mye pent kunne bli så stygt. Hun satte seg ned på et veltet tre og sa til meg: «Det er den siste våren det blomstrer her, og bekken skal stenges inne. Hun dyppet hånden i det klare bekkevannet, og jeg gjorde det samme. Det store morelltreet var hugget og hadde knust ripsbuskene. Inne i mellom grenene så jeg en fuglekasse som far hadde lagd. Han hadde alltid omsorg for dyrene, fra de største til de minste.

Gjemt under vann

Jeg glemmer aldri første gangen jeg så muren ferdig. Innenfor var alt gjemt under vannet. Men et minne står igjen etter far. Tar vi til høyre for muren, går opp en liten bakke gjennom skogen, kommer vi til fjellet. Der har far hugget inn sitt navns forbokstaver, sted og årstall. JSR 1895. (Josef Sjøgren, Rå). Ved siden av denne inskripsjonen, bygde mor en liten kirke av sten. Den er for lengst borte. Jeg kom ikke over på lenge at mine besteforeldres sted i Borredalen var borte. Lenge nektet jeg å bli med på turer til «Muren» som jeg nå kalte stedet. Bestemor døde fra oss i 1914, bare ett år etter fraflyttingen.

Foreldre og besteforeldre

Foreldrene var Josef Leonard Sjøgren som var født 1876 på Hauge i Rolvsøy og levde til 1962. 1902 giftet han seg med Alma Christine Johansdatter Sundahl som var født 1881 og døde i 1945. Hennes slekt kom fra Sundals Ryr i Sverige. Josef Sjøgren var en tid stenhogger.

Besteforeldrene var Johannes Larsen Sjøgren (1841 – 1913) fra Ødeborg i Bohuslän og Anne Helene Andersdatter (1855 – 1914) fra Nøkleby i Glemmen.

Johannes L. Sjøgren kom flyttende i 1869 fra Fergelanda. Han var teglverksarbeider og småbruker. De bodde først på Hauge før de i I1890 kjøpte småbruket Skovløkken i Borredalen.

Neste artikkel vil være om husmann og senere sagbruksarbeider Christian Monkerud.

Svein Skahjem