Den snikende avisdøden

Mange aviser vil gå i graven. Med eller uten Høyre og Frp ved roret. Men gravferden blir i hvertf all ytterlige fremskutt når Erna Solberg og Siv Jensen skal innskrenke meningsmangfoldet i Norge gjennom aktiv dødshjelp. Som til og med er ulovlig i Norge.

Pressestøtte er et økonomisk bidrag fra staten til norske aviser. Den ble opprettet i 1969 og har siden vært et sentralt virkemiddel for å ha en allsidig og desentralisert presse i Norge.

Begrunnelsen for pressestøtten - statens bidrag til å forhindre avisdød -hviler tungt på redaktøren og forvaltningen av redaksjonell frihet. Men motstanden fra mange hold har vært sterk helt siden støtten ble innført på slutten av 1960-tallet. Farmand skrev den gang blant annet at med presse-støtten ville pressefolk bli «makthavernes veldresserte kaniner». Og salige Alf Nordhus mente det heftet noe «prinsipielt perverst» ved hele ordningen.

En kan gjenkjenne noe av det samme tankegodset i dag. Men selv ikke de fremste «pressedødere» innen Høyre og Frp kan hevde at norsk presse er i lommene på makthaverne. Snarere har jo Frp vært av den mening at det har vært heftet for stor redaksjonell frihet. Og blant mange argumenter er følgende: Norske bønder og pressen har til felles at de tviholder på store sugerør inn i statskassen og ordninger som ikke fungerer.

Vel, vel. Den rødgrønne regjeringen foreslo i sitt budsjett å øke pressestøtten. Den blåblå regjering svarer med å redusere dagens nivå med 26 millioner kroner fra i år. Noe som sammenlignet med den forrige regjerings ambisjoner utgjøt et kutt på vel 50 millioner kroner. Og en total støtte på ca. 280 millioner kroner for neste år. Dette vil selvsagt svi. «Kuttet i pressestøtten har karakter av et politisk hevntokt mot aviser som høyresiden ikke liker,» skriver Dagsavisens redaktør, Arne Strand.

Blant andre Demokraten vil kunne få et tap på rundt 500.000 kroner. Det er et så voldsomt inntektstap, så stort at vi ikke klarer å ta det inn over oss her i avisa. Andre presseorganer vil imidlertid blø mer. Det er til liten trøst.

Nå må det sies at at Venstre og Kristelig Folkepartri neppe følger Høyre og Frp fullt ut vedrørende pressekutt. Det er i hvert fall første gang jeg setter min lit til at Venstre og KrF klarer å sette en stopper for en feilslått mediepolitikk.

De som nå vil kutte statlig støtte argumenterer blant med med at problemet i papiravisbransjen ikke er statstøtten, men at mange av avisene har sovet i timen. Og ventet alt for lenge med å omstille til nett og mobil. En skal angivelig ha tviholdt på papirstøtten og latt være å omstille til nye medier. Til de som påstår dette - åpenbart mot bedre vitende - burde i det minste søkt informasjon i norske aviser. Det er få bransjer - om noen - som har vært gjennom så store omstillinger. Og påstander om at en ikke har satset - til og med over evne - på nye plattformer er rett og slett tøvete argumenter. Selv lille Demokraten som har redusert bemanningen fra 50 til åtte årsverk(!) - har etter beste evne forsøkt å henge med i den nye mediehverdagen.

Det er etter min subjektive mening urovekkende når den blåblå regjeringen vil stramme inn på støtten til en mangfoldig presse. Men selvsagt ikke overrraskende. Dette er blitt sagt i klartekst i lang tid. Ikke bare kutt i beløp, men en trussel om utradering av hele støtten. Alt skal være opp til det frie markedet. Meningsmangfold og demokrati betyr intet i så måte. Det polititske syn som råder i den blåblå regjering setter fortgang i den norske pressedøden. Siv Jensen vil sannsynligvis - med samme ekstatiske glede som hun sa «morna, Jens» på valgnatten - juble uhemmet hvis meningsmangoldet forsvinner. Og heller bruke tiden på å ta seg av motstandere i egne rekker. Som Per Sandberg.

Høyre og Frp vet godt konsekvensene av sin mediepolitikk. Eller mangel på sådan. Aviser som mottok produksjonstilskudd i 2012 hadde et samlet underskudd før den offentlige støtten på 242 millioner kroner. Så kan en selvsagt hevde at aviser som ikke går med overskudd ikke har livets rett. På den annen side: har et velfungerende demokrati livets rett uten et pressemangfold?

Det er imidlertid ikke noe nytt at fremtiden for norsk presse males med mørke skyer. Georg Apenes utpenslet først på 1990-tallet et skrekkbilde av markedsorientering og kommersialisme: «Om noen år vil derfor sjefredaktørene i Orkla Media, Schibsted-gruppen og A-pressen, de tre store konsentrasjonene i dag (den gang i 1993, red. anm.) ligne englene på New Yorks kirkegårder, som etter noen gerasjoners luftforurensning konfigurerer mot samme gestalt: en krysning av hamster og manet....

Kåre Valebrokk sa det slik: «Hvis presse og næringsliv ikke er motspillere, får vi en dårligere presse og et enda verre næringsliv.». Jeg vil omskrive dette en smule: hvis pressen og politikere ikke er motspillere, blir det en tannløs presse og korrupte politikere.

For øvrig tiltredes Aftenpostens lederskribent: «Det som nå foreslås er et økonomisk anslag mot de mest sårbare avisene. Det opplever vi som både unødvendig og smålig.»