Daglig kamp om vår giverglede

Det er grunn til å rope et varsko i tider hvor vi opplever en stadig mer aggressiv form fra tiggere og svindlere. Det er alvorlig når politimesteren i Østfold ser seg nødt til å slå alarm.

Den ene dagen er det «havarerte» bilister på E6 som stopper hjelpsomme medtrafikanter. Og hvor den som yter hjelp gjerne ender med å bli tatt ved nesen. Den neste dagen er det asfaltarbeidere som tilbyr sine tjenester.

Og hvor det i beste fall ender med halvgjort og langtfra velgjort arbeid. Ofte etterfulgt av trusler om vold hvis det ikke betales. Prompte.

Det er kanskje ikke politisk korrekt å stille seg kritisk til den plagsomme, pågående og langt på vei ulovlige tigging som foregår. Vi skal jo være til overmål tolerante.

Og jeg vet: Her hjelper det ikke med straff, vi trenger hjelpetiltak overfor dem som står i en så bunnløs sosial situasjon. Men likevel: jeg opplever de metoder tiggingen har fått også som et angrep på de som virkelig trenger vår hjelp og oppmerksomhet.

Står vi ikke i fare for å bli apatiske etter hvert som det står en tigger og en gatemusikant på hvert eneste hjørne selv i lille Fredrikstad sentrum?

Det er vanskelig å måle graden av nød. Og hvem som mest trenger et bidrag for å komme seg gjennom ev vanskelig hverdag. Er det viktigere å gi noen kroner av vår overflod til en sliten rusmisbruker fremfor å hjelpe en rumensk trekkspiller?

Hva med de positive tiltakene som nå er iverksatt i Fredrikstad med salg av Dråpe-kort og nå senest gatemagasinet ERLIK Fredrikstad? Hvor mennesker som har havnet utenfor den smale sti får muligheten til å bygge opp selvfølelse og selvrespekt.

Uten å tigge. Vil ikke slike prosjekter nærmest drukne i en liten by når det skal konkurreres med skjelvende rumenske kvinner som sitter med et pappkrus foran seg midt i gågata? Blir vi ikke til slutt tvunget til å se en annen vei? Jeg er redd for svaret.

En skal nødig stigmatisere. Men redaktøren av det nye gatemagasinet i Fredrikstad – som er sprunget ut av Oslo-magasinet – har tidligere uttalt at det strider mot sunn fornuft å tro at det ikke finnes bakmenn som utnytter rumenske tiggere. Det går mange historier blant hans selgere, hovedsaklig norske rusmisbrukere, om trusler og vold fra det rumenske miljøet.

Tidligere har jeg sett at Kirkens Bymisjon og politiet i Oslo mener oppfatningen om rumenske tiggere som organiseres av kriminelle bakmenn, langt på vei er en myte. Men nå synes denne oppfatningen å slå sprekker. Også innen politiet.

Senest i forrige uke leste jeg en større reportasje i Dagsavisen om at rumenske tiggere som spiller trekkspill og selger roser er skalkeskjul for organisert kriminalitet og hvitvasking av utbytte. Og hvor en sentral politisjef står frem som kilde.

Ikke alle utenlandske tiggere er kriminelle. Selvsagt er de ikke det. Men det er mer enn et tankekors når en politistasjon i Oslo er fylt opp av rumenere fra romfolket, underlagt varetekt.

De blir tatt med biler og leiligheter fulle av tyvegods som mobiltelefoner, datamaskiner, digitale kameraer, DVD-spillere og kostbare smykker. Det gir politiet også her i vår egen by grunn til aktsomhet.

Og en spør seg: til hvem og til hva er det en gir penger? Jeg har for øvrig aldri forstått at det er mulig å livnære seg som tigger og trekkspiller i gågata. Langt mindre betale bakmenn. Så hvor kommer egentlig midlene fra?

Politiet har opprettet et spesialteam som skal drive offensiv mot omreisende vinningskriminelle som kommer til Norge for å begå lovbrudd.

De som blir tatt, skal varetektsfengsles, hastepådømmes, sone, og deretter sendes rett ut av landet. Dette er den mest hensiktsmessige måten å få satt en stopper for den utbredte og aggressive tiggingen - dessverre ofte kombinert med ren svindel og kriminalitet - som har eksplodert i Norge.

En tigging som i et lengre perspektiv kan gjøre oss mer reserverte og mindre åpne, hjelpsomme og inkluderende. Det vil være synd.