Evner vi i motgangens stund å se mulighetene og utfordringene fremfor å drukne i fortvilelse og frustrasjoner? Noe fasttømret svar på dette finnes naturligvis ikke.
Men det er vel en slags innebygd refleks hos de fleste å bygge bruer over tilsynelatende uoverstigelige barrierer og de dypeste avgrunner. Både i direkte og i overført betydning. For noe sant er det i det gamle ordtak om at nød lærer naken kvinne å spinne.
Mange steder hvor jeg ferdes er det nå tre sentrale temaer som griper inn i hverandre og som som diskuteres: Jobben, økonomi og fremtidsutsikter. Den økende usikkerheten som brer seg i arbeidsmarkedet gir mange en følelse av uro og utrygghet.
En tidligere kollega var innom redaksjonen forleden dag. Han ble nylig permittert i sin nåværende jobb og var langt fra sikker på å komme tilbake til arbeidsplassen. Allerede nå vurderte han hvilke radikale omstillingsmuligheter som kunne være aktuelle.
Vedkommende er ikke alene om slike tanker. Det er jo opplest og vedtatt t unge mennesker som går inn i arbeidslivet i dag må være innstilt på å skifte jobb og yrker opptil flere ganger i sin yrkeskarriere. Selv om utdannelsen er aldri så snevert innstilt på at jobben skal vare til pensjonsalderen.
Men når en i godt voksen alder - etter å ha vært i samme bransje og samme arbeidsplass i 30-40 år - er omstilling og ny jobb i nytt yrke ingen enkel prosess. Mest av alt fordi en aldri mentalt eller kunnskapsmessig har forberedt på at en slik dag skal oppstå.
Selv om jeg er blant dem som har fremtiden bak meg skal det ikke nektes for at den voksende avisdød også gir grunn til personlig bekymring.
Jeg tør knapt tenke tanken, men likevel: hvordan ville en selv reagere hvis det yrket en har hatt i hele sitt liv - og som mer har vært en hobby enn jobb - hadde smuldret bort under bena på en?
Og hvilke alternativer har en i en alder hvor avtalefestet pensjon ikke ligger så mange år unna? Jeg vet at svært mange romsterer med slike tanker.
Men la det også være sagt: det er nok verst for unge i etableringsfasen - med astronomiske lån på hus - som kanskje har de største problemer å sove godt om natta i disse tider hvis jobbene deres henger i en tynn tråd.
Det er dessverre slik at oppsigelser som oftest fører til identitetskrise. Tilhøriget gjennom en fast jobb gir trygghet og ankerfeste.
Jeg har selv opplevd kamerater som - for å si det rett ut - har gjennomlevd det rene helvete når jobbene forsvant. Og jeg har etter hvert erfart at langt flere enn jeg trodde er «gift» med jobben. Alt det som gir livet mening har vært knyttet til arbeidsplassen.
Det forstår en - om ikke før - når jobben blir borte. Og det er illustrerende når nordmenn blir spurt om hva de synes er viktig når de skal vurdere en jobb, ja så svarer nesten alle at det er viktig at jobben er sikker. Og som en som mistet jobben etter mange år på samme arbeidsplass uttalte:
«Den første måneden er det nesten litt deilig å ha «ferie» til tross for smerten med tap av jobben. Den andre måneden begynte jeg å bli lei og frustrert, før depresjonen og motløsheten meldte seg for fullt. Jeg ble bare slapp og trøtt, orket ingen ting, og følte meg helt verdiløs».
Men bevare meg vel; la oss ta frem livsgnist og det positive livsmotto som gjenspeiler seg i tegnerens bruløsning. En får gå på med krum hals når nye stier skal tråkkes opp.
Og som noen gode råd jeg har fanget opp når du mister jobben forteller: «Ikke se på deg selv som taper – finn dine ressurser og gode sider.
Ikke sammenlign deg selv med andre – du er allikevel unik. Vedlikehold ditt sosiale nettverk og plei dine venner». Det behøver nemlig langt fra å være verdens undergang om jobben forsvinner.
I hvert fall ikke om det dukker opp nye muligheter. Også her har jeg erfaringer fra bekjente som etter måneder på jobbjakt - med vellykket resultat til slutt - i ettertid har konkludert: kanskje var det best at det gikk som det gikk.
Men la meg også tilføye: jeg kjenner til flere som aldri kom seg tilbake i jobb uansett hvor mye de strevde. Med de triste utslag av familiehavari og alkoholmisbruk dette har medført.
Så får en håpe at den økonomiske krisen som også har rammet vårt land - vi er ikke en slik isolert øy som statsminister og finansminister først trodde - lar seg overvinne. Nå som tidligere.
Og jeg tar med sluttpoenget i en lederkommentar som kunne vært skrevet i dag. Men stod på trykk i daværende Arbeiderbladet allerede i 1932. Skrevet av presselegenden Ole Colbjørnsen: «Pengene er helt og holdent avhengig av virksomhet.
Stillstand betyr nedgang. En sulten mann på en øde øy vil se med forakt på en tusenkroneseddel, men vil bli henrykt over et stykke brød. Derfor gjelder det å anvende samfunnets disponible pengemidler til fortsatt arbeid og til økt virksomhet».
Den rødgrønne regjeringen har nå tatt dette råd innover seg. Vi får håpe det ikke er 80 år for sent. Og selv med de finansielle uværsskyer som rår tillater jeg meg likevel å ønske god helg. I optimismens navn.
