Når lokalpolitikere tenker grønt

Det er blitt sagt at valget ikke er langt unna når kandidaten igjen hilser på deg fra den andre siden av gaten. I hvert fall: en opplever plutselig at lokale politikere bryr seg om saker som det tidligere i valgperioden er blitt lagt et slags stillhetens slør over. Som dette med miljø og byutvikling. Har har det politiske miljø i Fredrikstad gjennom de siste årene både på avisenes kommentar- og leserbrevplass - samt gjennom reportasjer - blitt utfordret på hva en mener om hvordan fremtidens Fredrikstad skal utformes. Om estetikk og hva som bør bevares av eksisterende miljøer. Det har vært en påfallende taushet og tilsynelatende mangelfull interesse med hensyn til å ta aktivt delta i denne debatten. Dette er i grunnen merkelig all den stund nettopp gode levekår for innbyggerne innenfor rammene av en miljøvennlig utvikling bør være en valgkampvinner. Like viktig som eiendomsskattedebatten.

Arbeiderpartiets ledelse har gledelig nok våknet av den politiske tornerosesøvn hva angår miljøet. Etter at partiet – med rette mer eller urett er blitt fremstilt som garantisten for riving av gamle bymiljøer og gjenbygging av elvebredden med boligblokker – vil partiet nå ta grep langs elvebredden. Både ordførerkandidat, varaordførerkandidat og leder av planutvalget tar nå for første gang på lang tid begrepet byutvikling i sin munn. Dette innebærer blant annet at partiet vil opprettholde vern av Bertelsen-slippen (men er det for sent?), nei til nedbygging av Bjølstadjordet og presiserer at en må ivareta mer av det offentlige rom langs elvebredden. Eller som det direkte formuleres i det skriv Ap-ledelsen har sendt ut: «Vi trenger åpne rom med luft og grøntstruktur langs Glomma, også sentrumsnært». Ser man det!

Det er prisverdig at våre lokale politikere nå tar denne erkjennelse over seg. Og en aner nok også en solid porsjon selvkritikk fordi nettopp miljøet i de sentrumsnære områder – ikke bare langs Glomma – har vært et forsømt politisk område gjennom mange år. Forhåpentligvis vil det utspill Ap nå foretar få en bred politisk oppslutning. Kanskje i i en felles parole om at byen må ta i bruk det offentlige rom. Det haster med å vise handlekraft.

Miljø er et stort og vidt begrep som blir brukt i mange sammenhenger. Skjært ned til benet blir definisjonen at alt kommunalt miljøarbeid er relatert til gode levekår for byens innbyggere. Og da snakker vi om rene, gode og varme omgivelser. Kort sagt: trivsel du finner der du bor og ferdes. En by som har godt miljø er en by du trives i. Derfor må miljøpolitiske hensyn være et overordnet prinsipp i all virksomhet og planlegging. Med andre ord: vi kan ikke la byutviklingen bli styrt av sneversynte bedriftsøkonomer. Vi må i stedet utnytte de offentlige arealer, som er byens felles eie, til utvikling av bydeler som besitter mangfold. Både hva angår boliger (med rimeligere priser enn hva vi opplever i dag), grøntarealer, kultur, parker og andre fellesgoder. Byen skal ikke bare være attraktiv for næringslivet, men i like stor grad for befolkningen. En må alltid stille seg spørsmålet: hvilke verdier og kvaliteter er det Fredrikstad ønsker å markedsføre utover nytt fotballstadion og høyblokker langs Glomma?

Og fremfor alt dreier byutviklingen seg om prosesser som fremmer byutvikling og demokrati. Når politikere i Fredrikstad nå tilsynelatende begynner å se at denne prosessesen fordrer brukermedvirkning fra alle som bor i byen – ja så har en kommet et langt miljøskritt videre. Jeg tar nok ikke munnen for full når jeg hevder at uten de mange reaksjoner og innspill som har fremkommet i lokalavisene ville neppe Ap ha blankpusset sin miljøprofil på den måten vi nå er vitne til.

Demokraten skal ikke påberope seg spesiell ære over den miljømessige «snuoperasjon» som muligens foregår, men såvel denne avis som kollega FB har advart mot å glemme byens sjel og miljømessige fortrinn når «Nye» Fredrikstad utvikles. Og selv er jeg blitt så gammel som skribent at jeg tillater å sitere meg selv fra en kommentar jeg skrev for tre år siden: «Bør en ikke sette bestemte føringer for utforming av bygningsmassen i byen for å få en form for visuell og arkitektonisk løsning som gjør det mulig - for å bruke Trond Kirkvaags ord - «å leve komfortabelt i harmoniske omgivelser?». Vi må for all del unngå nye byggeprosjekter som sprenger rammene i det eksisterende bymiljøet. Jeg skulle ønske at noen med hørbar politisk pondus i Fredrikstad kunne sagt noe tilsvarende som byantikvar Axel Mykleby i Oslo: Ubyggernes ønske om å utnytte tomter maksimalt får i altfor stor grad gjennomslag. Vår rolle er å prøve å bremse disse utbyggerne!» Men fremfor alt: Vi trenger et bredere politisk fokus på hva slags by vi vil ha. I mangel av en kanskje bedre formulering: Vi trenger en demokratisk byutvikling».

Er jeg blitt bønnhørt? Er det nå en demokratisk byutvikling vi aner konturene av? Jeg avventer noe før jeg utsteder et friskmeldt politisk miljøbevis. For i bakhodet ligger salige Otto von Bismarcks ord: Aldri blir det løyet så mye som etter en jakt, under en krig og før et valg.