«Hvor blir det av hjemmehjelpen?»

Den tidligere kommunestyrerepresentanten for NKP i Borge kommune i en lang rekke perioder, fagforeningsmannen på Torp Bruk, og som er tildelt æresmedlemsskap og hederstegn i Fellesforbundet og NKS har kjempet mange saker gjennom livet. I sin alderdom må han kjempe for at hjemmehjelpen skal komme - som han faktisk har krav på.

Må ringe

I den ryddige og pene leiligheten på Sellebakk er ikke Leif Normann Jakobsen en tung byrde for kommunen. Langt ifra. Hjemmehjelpen har får er bare to timer hver fjerde uke. Dét er i det minste laget for en slagrammet mann med skadd høyrearm. Verre er det når hjelpen uteblir helt.

- De skal jo komme en gang i måneden, men i det siste har ikke det skjedd. Ikke har de ringt og sagt fra at de ikke kan komme heller. Det er jo jeg som må ringe og finne ut det selv, sier han oppgitt.

- Jeg blir jo sittende og vente på at hjemmehjelpen skal komme. Det er irritabelt, for å si det forsiktig.

- Det har hendt at det har kommet ei dame som bare har kikket inn døra og sagt at «her ser det jo fint ut», og gått igjen, sier han.

Høyrearmen ble skadet for første gang da han jobbet ombord på båten Stavangerfjord mellom Norge og USA i 1938. Hånda ble skadet ytterligere i desember 1999 da han falt på isen, bare en måned etter at kona døde. I dag har hånda begrenset funksjonalitet.

Renhold

Normann Jakobsen får daglig besøk av hjemmehjelpen som drypper øynene hans. Han for også tilkjørt middag hver dag. Men hjelp til renhold uteblir. Vask av vinduer, gulv, oppvask, støvsuging, skifting av sengetøy og annet normalt renhold må han klare selv. Nærmest med bare én arm.

- Se her, armen er jo passiv. Den følger jo nærmest bare med. Det er vondt og ganske vanskelig, men hva skal jeg gjøre? spør han og viser hvordan han må slite for å støvsuge leiligheten helt alene.

- Jeg er jo nødt til å pusle og streve selv, sier Normann Jakobsen.

Som heller ikke klarer å skrive lenger.

- Det makter ikke hånda. Da skjønner vel alle hvor vondt det er å holde det rent her også.

Sier han og forteller om hvordan har han slept gulvteppene ut på verandaen, og tilbake, for banking med bare én hånd.

Partimannen

Leif Normann Jakobsen viser avisa inn til kontoret hvor bildene og diplomene fra et langt og aktivt yrkes- og fagforeningsliv er dokumentert på veggene.

At det offentlige ikke kan sende hjemmehjelp som han har krav på til riktig tid, og heller ikke gi beskjed om dette og hvorfor, er ikke det samfunnet han kjempet for i politikken og håpet på.

- Nei, det er det absolutt ikke. Jeg trodde det skulle bli mye bedre for alle med tida. Men virkeligheten er annerledes.

- Når det er sagt har de fleste aldri hatt det så godt i Norge. Men det er burde være sånn at hjemmehjelpen kom. Og i hvert fall ga beskjed hvis den ikke kom. At jeg selv må ringe og etterlyse er bedrøvelig, for å si det mildt.