«Noen bloggere drar til Dubai, andre går på sosialen»

Hege Hansen

Fredrikstad – blogger: hegeslillerom, skeiv mamma

Det å gå på sosialen er en strofe ikke mange sier høyt, og med full forståelse. For er det noe som høres ille ut, så er det det. Men nå er det vel flere enn noen gang som gjør det, og ikke fordi de ønsker eller vil, men fordi de har helsemessige utfordringer. Fordi Nav ikke har annet å tilby i en periode av livet som er vanskelig.

Jeg er på seks måneder uten lønn, og det sier seg selv at det går jo ikke. Jeg er i en fase hvor jeg skal omplasseres og utprøves på grunn av helseutfordringer, og faller mellom alle tiltak. Det er ingen tiltak som passer meg (foreløpig) som venter på å komme i jobb.

Og det forundrer meg. Jeg er for syk for noe, for frisk for annet, og ingen finner riktig kategori. Ingen sier noe heller, med mindre jeg spør. Og det gjør jeg. Jeg har valgt å være som en klegg, fordi jeg må ta ansvar for meg selv oppi det her. Og det er eneste grunnen til at det skjer noe.

Innsendt: «Det er vanskelig å si høyt, noe jeg kjenner en skam over, er at jeg har fibromyalgi»

Jeg har en kompetanse som kan brukes, jeg er god på mye, men for kommunen og Nav så er jeg ikke noe annet enn et problem. Et problem som de ikke har tid til å løse.

Det å få sosialstønad er noe som gjør noe med oss som mennesker. Det gjør noe med meg. Det er nedverdigende, det er å miste friheten min fullstendig. Ikke én ting skal inn eller ut på min konto uten at noen andre skal se det og nesten «godkjenne» hva jeg bruker penger på. Det er usikkert, og det er utrygt, og det gjør at alt som er nødvendig for meg, må vente.

Behandlinger som jeg vanligvis går til, må vente. Resultatet er at kroppen er dårligere helsemessig nå, enn da jeg først ble sykemeldt.

Kommentar: Influensere uten innflytelse

På tur med hunden min Charlie møtte jeg en venn jeg ikke har sett på lenge. Vi ble stående og snakke, og hun lurte jo på hvordan det gikk? Jeg svarte at nå går jeg på sosialstønad. Hun ble helt satt ut, og visste ikke helt hva hun skulle si – før hun lo og sa at det var utrolig befriende at jeg sa det. Leit å høre, men deilig at jeg satte ord på det – for hun hadde vært i akkurat samme situasjon på grunn av sykdom.

Og, ja, sånn er det. Det er tøft og det er vanskelig, og det drar med seg bøtter av bekymringer, men det er ikke min feil. Jeg kan ikke gjøre noe med at helsen er som den er nå, annet enn det jeg har gjort. Jeg har kjempet i flere måneder nå for å få en utprøving og å få være i et lettere arbeid. Vedtakene ble klare i oktober, men så lenge jeg ikke står på selv, så tar det utrolig lang tid. Kommunen og Nav jobber mot hverandre, ingen vil ta ansvar og ingen vil bruke sitt budsjett. Resultatet er at jeg svever et sted imellom – på sosialen. På vent.

Nå løsner det og jeg skal endelig ut i utprøving. Den beskjeden fikk jeg nylig og siden da har jeg vært helt utladet. Lufta har gått helt ut av meg. Jeg må leve på sosialstønad mens utprøving foregår, men likevel. Jeg er i gang, jeg skal i jobb og det gjør vanvittig godt for psyken min. Det gjør at jeg senker skuldrene et lite hakk.

Det er mye som tar på hodet i den prosessen her. En ting er avslag verken jeg eller legen skjønner noe av. En annen ting er holdningen som mange har. Jeg føler at ledere i kommunen og Nav automatisk har en holdning om at ingen er syke. Etter 140 e-poster til ulike arbeidsplasser, så sa en av lederne i går: «Du vil jo jobbe, du? Jeg ser det nå.» Og det er bare helt vanvittig å ha den innstillingen i møte med andre mennesker.

Meninger: NAV-leder: «Ingen er ubetydelige for oss»

Jeg har i alle fall til gode å møte et sykt menneske som ikke ønsker å bli frisk, og ønsker å komme i jobb.

Jeg tror det er godt det er valg i år, for sånn Nav fungerer nå – det går ikke. Hvor så mange mennesker må på sosialstønad. Det kommer til å føre til flere uføre enn noen gang, fordi man blir fratatt all verdighet, all selvstendighet og blir helt utmatta av å kjempe i et system som ikke de ansatte der kan engang. Jeg har bra folk jeg har kontakt med, men det virker som de også kjemper en kamp mot hverandre.

Men jeg ser et lite lys i tunnelen, og det klapper jeg meg sjøl på skuldra for. Og det er godt jeg er såpass med at jeg orker det. Men det er på tampen av hva jeg klarer. Imens skal jeg senke skuldrene litt, godkjenne at jeg er sosialklient en stund til – og se framover.

Jeg skal fortsette å skrive om det, for jeg tror at åpenhet er viktig.

Kanskje jeg burde dratt til Dubai, jeg også, for å få noen fine bilder til instafeeden min? I denne pandemien så er kanskje billettene billige nok til at sosialklienter også kan bryte anbefalinger?