Milepæl for byens kulturliv

Det er på ingen måte til forkleinelse for de mange flotte arrangementene som har trukket publikum siden åpningen. Bare for et par uker siden viste for eksempel Bugge Wesseltoft salen som en lekestue for de store kulturopplevelsene.

Men dette! Dette var en signalaften. Nettopp mangelen på en storstue som ville romme storoppsetninger til Riksteatret, hadde vært en stor del av drivkraften bak Blå Grottes tilblivelse.

At Riksteatrets debut med storforestilling skulle være en samproduksjon med Rikskonsertene, og at begge institusjoner skulle investere det maksimale av kunstnerisk kapital i begivenheten - det var bonus på bonus.

Stolthet, optimisme

Det var en aften for berettiget stolthet. Og for oppløftende optimisme.

Stolthet fordi Fredrikstad nå har et lokale der viktige og betydelige kulturbegivenheter kan tilbys befolkningen.

Og optimisme fordi befolkningen viste en tørst etter opplevelsen - utsolgt, spør du? man kunne fylt huset to ganger! - og en entusiasme som etter forestillingen fortonet seg som et gledesutbrudd.

Gudene alene kan ha regnskap på hvor mange forestillinger jeg har vært på som kulturjournalist. Så varm og begeistret applaus som jeg hørte i går, kan jeg ikke huske.

Spontan applaus hadde allerede stoppet forestillingen et par ganger. Trampeklapp også. Ja, under forestillingen.

Elektrisk

«@lice» går nå videre. Landet rundt på to måneder. Hvis du ikke var der i går, anbefaler jeg en liten tur til Vestfold, Bærum, Oslo ...sjekk det ut på nettet.

Her, en liten resymé av noe av det som fikk publikum på Grotta til å gispe begeistret, til å le av fantasipåfunn og til slutt, å plystre og hoie av takknemlighet. Blandet som sagt, med en god porsjon stolthet.

Energien til Norges fineste breakdanser temmet av en av landets fremste koreografer og kanalisert inn i en demonstrasjon av muskuløs eleganse. Adils fysiske tilstedeværelse ladet Grotta med en nesten synlig elektrisk spenning.

Marianne Haugli er en av Norges fremste modeller. Men hit skal ingen blondinnevitser adresseres. Den allsidige danserinnen behersket et stort register av dansestiler og formidlet historien med intelligens og vidd.

Kveldens uventede høydepunkter kom fra to hold: Musiker-duoen (Sverre Indris Joner/Sissel Vera Pettersen) som briljerte med såvel vokal som stilistisk virtuositet og allsidighet; og dukkespillerne - ikke alt var like vellykket (for noe var kanskje Grotta hakket FOR stor) - men med deres avslutning på forestillingen hadde de en fullstappet sal i ekstase.

Avansert tekniske løsninger skapte en grensesprengende scenografi.

Dette var kultur-Norge på det ypperste. Og kultur-Fredrikstad på det mest optimistiske. Dette TRENGTE vi, etter at kultursmåligheten til Fremskrittspartiet har lagt en demper på kulturbyen i det siste.