Debatt

Jeg har møtt ulv

Jeg har kjempet for rovdyr i Norge i mange år. Nå har jeg møtt en.

«Plutselig sto han der, foran meg og vi så hverandre inn i øynene. Det varte et år, det varte et minutt.» Illustrasjonsfoto:
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har sett sjimpanser på fristeder (sanctuaries) for ville dyr. Jeg har sett tigre på nært hold i store innhegninger, tasmansk pungdjevel i dyrehage, og observert neshorn, løver og antiloper, hyener, vortesvin og sjiraffer i naturreservater og nasjonalparker. Jeg har ridd på afrikansk elefant, på dromedarer og esler. Jeg har kommet tett på dyr som har levd sine liv i menneskers tjeneste.

Naturverner Ida Skjerden og «Tore Hund».

Ingenting har likevel gjort så sterkt inntrykk på meg som møter med ville dyr. Jeg har sett hegrer, traner og tiur. Jeg har sett hvithai i hvitøyet, møtt bever, rev og hare, iakttatt Humboldpingviner og orreleik, og ekorn og skjærereirbygging i egen hage. Jeg har matet småfugler og fulgt meiser og finker tett gjennom alle årets dager, i deres jakt på mat, make og mating av unger. Jeg mater fiskemåker i byen og fryder meg når jeg følger musvåkens glideflukt over himmelen med øynene. Alt dette gir en enorm glede, en ærefrykt for livet, for dyr, planter og insekter og alt som lever i naturen.

Plutselig sto han der, foran meg og vi så hverandre inn i øynene.

Jeg har også møtt ulv. Dette myteomspunne dyret som så mange frykter, elsker og hater. Plutselig sto han der, foran meg og vi så hverandre inn i øynene. Det varte et år, det varte et minutt. Så vendte han rolig om og forsvant inn i skogen. Jeg sto igjen med bankende hjerte mens tårene rant. Jeg har kjempet for rovdyr i Norge i mange år. Nå har jeg møtt en. Dette øyeblikket kan jeg virkelig ikke beskrive med ord. Jeg er så fylt av kjærlighet og takknemlighet, ydmykhet og respekt. Jeg kommer til å huske det så lenge jeg lever. Livet blir nå betraktet i før-etter dette møtet med dette stakkars forhatte og forfulgte dyret. Det var nesten en religiøs erfaring. Jeg er ikke religiøs, men William James snakker om ‘peak experiences’ og dette var et slikt toppøyeblikk for meg.

Jeg ble selvsagt verken drept eller skadet. Jeg følte ikke på frykt i møte med denne vakre, verdige ulven. Jeg føler imidlertid på frykt nå – i ettertid – fordi jeg er redd for at han jeg møtte, og hans artsfrender, og andre rovdyr i Norge, skal drepes. Kjære regjering, kjære Barth-Eide, kjære rovviltnemnder, kjære storting, kjære rovviltjegere, la disse rovdyra få leve. De hører til her, de er en naturlig del av norsk natur.

Det å møte ville dyr i deres naturlige miljøer er en helt spesiell erfaring i kontrast til møte med dyr i fangenskap. Skal alle ville dyr desimeres for så å leve begrensede liv i dyreparker? Skal våre barn og barnebarn bli frarøvet muligheten til slike fantastiske opplevelser, som jeg har fått, til å se ville dyr i norsk natur? Jeg trenger ikke engang møte dem, bare vissheten om at de bor i skogene jeg ferdes i, er nok for meg.

Er det bare jegernes og sauebøndenes livskvalitet som betyr noe?

Jeg mener det er på høy tid at vi som elsker og respekterer naturen blir hørt nå. Vår livskvalitet er vel også viktig? Eller er det bare jegernes og sauebøndenes livskvalitet som betyr noe? Slike opplevelser som jeg har hatt kan ikke måles i penger, dessverre. Men de er av enorm og ubetalelig verdi, for meg og alle andre som setter pris på naturen. Lytt til oss, også – vern om ville dyr!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt