Det er ikke vår feil! Vi blir eldre

Grunnen er at vi lever lenger fordi folkehelsen generelt blir bedre. Vi har pusset tenner, tatt tran og vitaminer og sluttet å røyke. Men vi blir på slutten av vårt liv «ulønnsomme» og utgiftsøkende for både land og kommune. Vi går fra å være på inntektssiden i skattedebattene til å bli noe samfunnet uheldigvis må dra på, dersom vi fortsetter å holde oss i live.

Og vi blir mer utsatt for hjernesykdommen demens.

[ Som en ubuden gjest (+)  ]

I år er det 1.639 i vår kommune som er rammet. I 2050 har Nasjonal Kompetansetjeneste beregnet at vi blir 3.846 som har denne lidelsen i vår kommune. Det er en økning på 2.207 personer. Tallet er basert på at kommunen i 2050 kommer til å ha 95.152 innbyggere. Andelen innbyggere med demens er da 4,04 prosent fordi vi får en eldre befolkning. Denne fremtiden er ikke langt unna. Om bare 29 år er antall demente økt med 103,02 prosent! I tillegg kommer de som slett ikke har demens, men behov for sykehjemsplass av andre årsaker. I skrivende stund venter noe over 50 personer på en fast seng på sykehjem i Fredrikstad. De venter på at andre skal dø. Det er eneste mulighet for å oppnå et slikt privilegium. Administrasjonens ønske om oppholdstid på fast plass før død, er kun noen måneder.

Fredrikstad har i dag 685 langtids sykehjemsplasser som etter planen skal økes til 690 i 2025. Skarve fem plasser er økningen – om fire år, på tross av at et helt nytt sykehjem med 120 plasser kommer i tillegg de nåværende innen relativt kort tid, når Onsøyheimen åpner. Det høres ut som om noen har regnet fullstendig feil. Det er dessverre ikke tilfellet. Noen har regnet med at man skal legge ned eldre sykehjemsplasser nesten like fort som kommunen makter å bygge nye.

Alle vet at det tar lang tid å bygge noe som helst i Fredrikstad kommunes regi. Det vi nå ser, er at mens behovet for faste plasser og behandlingstilbud av forskjellig karakter vokser, blir det kommunale tilbudet relativt sett mye dårligere. Kommunens mantra og svar til situasjonen er: «Flere vil bo hjemme lenger». Å opprettholde en slik ordning er det samme som man sa på trikken i gamle dager – «han bak betaler». Kommunen ønsker å slippe unna regningen.

Hva er det som i realiteten skjer?

Kommunen innfrir ikke sine egne forpliktelser overfor innbyggerne, unnlater bevisst å kunne gi passende tilbud til de eldre, og legger omsorgsbyrden for gamle, syke fredrikstadboere på de pårørende – hvor de enn måtte bo i landet! Dersom det er en ektefelle som uheldigvis har en mann eller kone som får hjernesykdommen, blir vedkommende heltidsansatt i familiebedriften «Hold familien samlet og i sving». Bedriftens slagord må være «Smil og vær glad». Kommunen betaler ikke noe som helst for innsatsen. Her er plutselig privat innsats veldig attraktiv og etterspurt!

[ – Torsdagsturene er rett og slett et kjempetilbud ]

Denne politiske holdningen er en ren ansvarsfraskrivelse.

Holdningen er en økonomisk og energimessig utsuging av de pårørende. Mange som er i den situasjonen – som pårørende – blir fullstendig utslitt, og ender med redusert arbeidsinnsats, sykdom eller i verste fall uførhet på grunn av ektefelles sykdom og kommunens unnlatenhet. Det synes ikke i kommunens budsjetter annet enn i sykestatistikken og tilhørende utbetalinger!

Fra kommunens side er svaret den magiske hjemmesykepleietjenesten.

Om vi ser på de to forholdene: Hjemmesykepleie / fast sykehjemsplass og økonomi blir det vanskelig for en utenforstående å holde oversikten. Vi har alle sett de små bilene med kommunedekor farte rundt mellom hus og hjem overalt i kommunen og observert hjemmesykepleierne skrive notater og snakke i telefon etter sykebesøk. Jeg har undret meg på hva behandlingskosten og effektiviteten er i den tjenesten kontra en fast plass i institusjon med gangavstand mellom pasientene. Hvor mange flere kunne det samme antall sykepleiere betjent?

Vi vet i dag følgende:

Vi blir flere eldre, innbyggerne lever lenger og blir sykere. Når så kommunen velger å overse dette og fortsette raseringen av bestående sykehjemsplasser, er det en skandale og en varslet katastrofe.

Det er ikke vår skyld.

Det er på tide å si fra.

Herved gjort.