Debatt

Hvorfor snakkes det ikke om nasjonal sikkerhet og beredskap?

Mange kriser i verden har startet med mangel på beredskapstenkning.

«I Norge har vi stengt ned kornsiloer. Lagring av korn er god beredskap: vi importerer omtrent halvparten av den maten vi bruker», skriver Per Lausund og Lise Thorsø Mohr, Fredrikstad.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

NRK sendte den siste og store partilederdebatten fredag kveld fra Bodø. Temaene var mange, og noen var interessante. Det som ble utelatt var nasjonal sikkerhet og beredskap, både innen matforsyning, helse og selvstendighet som nasjon.

Et særdeles viktig tema i dag, og mest sannsynlig enda viktigere i tiden fremover. Med klimaendringer, utfordringer i forhold til politiske regimer som vi er avhengig av når maten skal importeres og store forflytninger av mennesker som er på flukt, samt en økende politisk spenning i verden.

Hvorfor blir ikke dette tema satt på dagsorden i debatten? Det nevnes ikke med et eneste ord. Beredskap handler om å være føre var. Å ha tenkt igjennom og forberede seg på noe som kan bli helt nødvendig.

Vi savner dette fokus i den politiske hverdag. Der NRK velger å bruke verdifull debatt-tid på KrF-lederen og hans valg av bolig og arrangementer rundt dette, ville vi ønsket en saklig og nødvendig ordveksling blant våre topp-politikere med tema beredskap. Vi tenker mat, strøm, pandemi, forsvar, politi og energiforsyning.

Mange kriser i verden har startet med mangel på beredskapstenkning. En av hovedårsakene til dette er svake økonomier i land som ikke har den muligheten vi har i Norge, eller som har hatt styrende politikere som ikke tenker langsiktig utover egen lomme.

Her er det mangel på vilje, og ikke penger.

I Norge har vi stengt ned kornsiloer. Lagring av korn er god beredskap: vi importerer omtrent halvparten av den maten vi bruker, uten å ha en sikkerhet i form av råvarelagre, og vi er avhengige av god transportkapasitet over lange avstander. Oppdrettsfisken produseres også på importert for, og mye av plantevernmidler og kunstgjødsel importeres. I Norge produserer vi nesten ikke drivstoff lengre.

Lagring av korn bør ikke nødvendigvis lenger skje langs sjøkanten. Det ville være svært hensiktsmessig å lokalisere disse spredt i hele landet vårt. Vi snakker om en kostnad på rundt femti millioner per år. I 2019 uttalte Landbruksdepartementet følgende: «Forsyningsberedskapen innenfor matvaresektoren er basert på at både nasjonal produksjon og import langt på vei kan bli opprettholdt også i kriser. En fullstendig avsperring av forsyningslinjene over noe tid blir ikke sett på som realistisk». Vi liker ikke ord som «noe» og «langt på vei» i denne viktige sammenhengen. Ventetiden på E6 sør for Berkåk er ca. 45 minutter for å krysse en bru bygget i 1944. Dette er en av tre forsyningslinjer mellom sør- og midt Norge. De andre er jernbane og kysten, begge sårbare i krise. Lenger nord blir det enda trangere.

Vi er også i ferd med å gjøre oss avhengig av internasjonale strømkilder og forbruk. En nasjonal kontroll på en særdeles viktig infrastruktur glipper. Det samme gjør den nasjonale kontrollen på prisnivået. I disse dager har kraftmagasinene en lavere fyllingsgrad enn på svært mange år. Hvorfor? Fordi vi har solgt strøm til land som ikke vil produsere nok selv. Og dette i sommermånedene.

Når våre ledende politikere og statsministerkandidater stiller til debatt omgår de fullstendig de sakene som er vesentlige for vår overlevelse og funksjon som samfunn og fokuserer på de populære og følelsesladede.

Vi hadde forventet mer!