Nyheter

Fikk 30 kroner kiloet for kjøttet i 1991 – får 25 i dag: – Bondeopprøret er på sin plass

De har ned mot 100 kroner timen, jobber fra morran til sene kvelden og vet knapt hva en ferie er, flere av distriktets gårdbrukere. – Hadde bøndene vært organisert i Fellesforbundet ville det blitt streik omgående!

Dét forsikrer Ottar Weel, leder av Torsnes Bondelag og eier av Humlekjær gård. 62-åringen mener det pågående bondeopprøret et det heftigste han har sett siden han ble flasket opp på det tidligere leilendingebruket under Thorsø Herregård i Torsnes på 1960-tallet.

Vil ikke legge seg ut mot det norske folk

– Jeg har aldri opplevd høyere temperatur i et oppgjør tidligere. Nå er det skikkelig hett. Det er jo slik at vi denne gangen ikke er villige til å forhandle i det hele tatt. Det sier vel det meste, forteller Weel og viser til tilbudet fra Staten på 962 millioner som ligger mer enn en milliard under kravet fra Norges Bondelag.

Men til tross for bønder som står fram på Fredrik Solvangs «Debatten» på NRK og forteller om timelønninger på henholdsvis 109 og 125 kroner, ser ikke Weel for seg at bøndene legger ned sitt arbeide i protest.

– Ansatte i industrien ville utvilsomt gått til streik om timelønna kom ned i 100 kroner slik tilfellet dessverre er blitt for mange bønder som driver i det små. Men vi som produserer maten vil jo heller ikke bli uvenner med folket da. Tømmer vi ut melka og kaster kjøttet så må jo dessuten bonden selv ta inntektstapet. Derfor blir det heller ingen streik, forklarer Weel som likevel tror bondeopprøret fort kan gi etterdønninger i organisasjonen Norges Bondelag.

– Det er nok mange som mener at våre ledende tillitsvalgte ikke har vært harde nok i klypa. Misnøyen er nokså stor internt for tida. Men når vi har sagt nei til å forhandle på skamtilbudet vi fikk, er det kanskje heller ikke så mye annet vi kan gjøre, sier en ettertenksom Ottar Weel.

Gradvis akterutseilt

Selv driver Weel og kona Solfrid Våset en gård med høy landbruksaktivitet. Bondegården på Humlekjær er også en av de fem siste i Torsnes med dyr.

– Vi kan absolutt ikke si vi sitter i noen økonomisk knipe, vi har snarere et greit utkomme av driften. Men bare siden 1960-tallet har antallet gårder som driver med kuer og griser i Torsnes gått ned fra 30 til fem. Men det er ikke med det sagt at de få store som er igjen, er her om 20, 30 eller 50 år heller. Vil ikke Staten forstå at det koster å drive gårdsbruk i Norge – ja, så vil avfolkingen av gårdene og salg til entreprenørene bare fortsette. Regjeringen må forstå at det koster å investere i nye fjøs og annen bygningsmasse og at dette må implementeres i tilbudet til bøndene. Så nytter det heller ikke å tro at Norge kan basere seg på import av mat i uoverskuelig framtid hvis den norske bonden ikke får det som han vil. All forskning tilsier at hvert enkelt land i større grad må klare seg selv i åra som kommer fordi knappheten på mat i store deler av verden øker år for år. Se bare på kineserne som kjøper opp store landarealer i Afrika. De gjør ikke dette for å brødfø sultne namibiere de gjør dette for å tjene penger og for å ta vare på sin egen befolkningsmasse, poengterer Ottar Weel.

– Kan ikke leve av en livsstil

– Den norske bonden får mindre og mindre igjen for hvert brød og hver kilo kjøtt som selges – kan du utdype utviklingen?

– Ja, det kan jeg: i 1991 fikk vi 30 kroner for hvert kilo svinekjøtt vi solgte. I dag, 30 år senere, får vi 25. Jeg vil tro at 30 kroner i 1991 må være bortimot det dobbelte i vår tid, forklarer Weel og får nikkende blikk fra kona Solfrid.

Og gårdbruker-paret på Humlekjær har rett. Et rask google-søk viser at 30 kroner på de 30 årene som har gått skulle blitt til 54.80 kroner per kilo svinekjøtt dersom prisutviklingen var fulgt for den norske bondestanden.

– Det er jo noe rart med dette samfunnet når du betaler 35 kroner for et brød på butikken som har en råvarekostnad fra oss på bare to kroner!

Gårdbruker Therese Dahl (43) på Holm Gård noen kilometer unna, er også i kampmodus om dagen:

– For de fleste av oss er det å være gårdbruker en livsstil. Du jobber julaften som 17. mai som nesten alle søndagene i året. Men du lever ikke av livsstilen – du lever av pengene. Og som dette bondeopprøret med all tydelighet viser, er vi nå kjapt på vei mot et punkt hvor nok er nok. Det tror jeg også befolkningen forstår, sier Dahl og viser til at det på få dager ble samlet inn 36.000 underskrifter fra folk som støtter bøndenes kamp for ei lønn som er til å leve av.

Følg Demokraten på Facebook og Instagram!