«Jeg har tillit
til deg og stoler på valgene du tar.» En tillitserklæring gir uttrykk for at man har tro på noen. Jeg har selv
en 16-åring under samme tak og har de siste årene hatt hyppige dialogmøter om tillit, åpenhet og ansvar. Mitt lille barn er ikke lenger en liten fugl i mitt rede, men flyr stadig oftere alene der ute i verden uten meg. Hva krever det av meg og av min rolle som forelder?
Som småbarnsforelder var det nok å bekymre seg over og passe på. Hadde barnet mitt venner? Hadde hun alt det hun trengte av utstyr? Var hun snill mot andre? Sto hun opp for seg selv eller lot hun seg styre? Når livet ble litt vel vanskelig, var det helt akseptert at jeg som mamma kunne gripe inn og ordne opp. Jeg kunne være både politi, sykepleier og lærer, i en og samme person. Fordi jeg var nære mange av hennes opplevelser, observerende og alltid beredt på å hjelpe.
Under årene på ungdomsskolen ble jeg stadig minnet på at jeg var på vei til en ny foreldrerolle. Barnet mitt sitt økende behov for selvstendighet steg like fort som budsjettet for klær, sminke og fritidssysler gjorde. Jeg var ikke lenger en like stor del av henne sosiale liv. Ettermiddagene var jeg ikke ute i gata og passet på mens hun lekte med vennene sine like i nærheten. Jeg ble heller taxisjåfør og sjonglerte mellom alle rollene i «Hotell i Særklasse». Venner opptok mer og mer av tiden. Vennekretsen gikk over større områder, og det er vel ikke en bydel jeg ikke har vært i for å hente henne hjem. SMS om hentetider og sene kvelder med tunge øyelokk ble den nye hverdagen.
Meninger: Pakketips for livet
På foreldremøtene på ungdomskolen var det alkohol og narkotika som ofte var tema. Det farligste og roten til all ødeleggelse for de fine ungdommene våre. Og spennende og pirrende for dem. Særlig når vi foreldre sier nei. Det forbudte er det interessante. Det er her tilliten blir mer aktuell enn noen gang før. Mistenksomhet bør vike til side og slippe til åpenhet og tiltro. Enkelt i teori, men vrient i praksis.
Teorien om tillit er en runddans. For å skape tillit, må du først vise tillit. Det betyr at du må vise at du stoler på ungdommen for å kunne få deres tillit. Det betyr ikke at vi skal være naive, men la dem få en sjanse. Ved å sette opp mange regler om alt som ikke er tillatt, og straffe dem når reglene brytes for første gang, viser du at du ikke har tillit. Å stole på ungdommene er en viktig del av det å være forelder. Alle fortjener en sjanse til å vise seg tilliten verdig.
Kanskje du kan ta en svipptur tilbake til din egen ungdomstid og ikke glemme hvordan det føltes. Og la meg samtidig minne deg på at våre foreldre var ikke på langt nær så involvert i ungdomslivet, som det vi er i dag. Derfor er faktisk mulighetene for å drite seg skikkelig ut, mindre for våre unge. Foreldrene i dag er ofte enda tettere på.
Livet er å feile, finne ut, mislykkes, drite seg ut og lykkes. Seire og nederlag, kjærlighetssorg og svik. Foreldre skal være den gode støtten i bakgrunnen, som ikke svikter eller blir skuffet. Som kan veilede når det går dårlig og heie dem videre. Livet er ikke over. Vi skal ikke bare dyrke frem flinke piker og sterke gutter. «Livet er jo som en boks sjokolade, du vet jo aldri helt hva du får», sa Forrest Gump. Vi får ta det som kommer, rett og slett.
Tillit er kjærlighet. Tillit er å ta sjanser. Det er vondt for en ung sjel å kjenne at de som er mest glade i dem, ikke stoler på dem. Før de i det hele tatt har fått muligheten til å vise at de kan ta gode (og mindre gode) valg, har de voksne bestemt at de ikke kan klare det uansett. Da kan de jo likevel gi blaffen, fordi voksne sikkert blir skuffet samme hva de gjør.
Ungdommene våre skal bli voksne en dag, flytte fra oss og leve sitt eget liv. Vi vil at de skal klare seg selv. Stå støtt i egne liv og ta gode valg for seg selv og sitt liv. Uten å ringe oss hver gang de møter en utfordring eller gjør en bommert? Da må vi begynne nå. La dem prøve vingene mer og mer uten oss, med vissheten om at de kan fly hjem innimellom og fortelle oss litt om det de møter der ute. Uten at vi dømmer eller blir sinte av det de forteller. Vi skal heller applaudere at de vil fortelle.
Åpenhet er nemlig nøkkelen at tilliten kan vokse. Du gir tillit og får tillit tilbake. Så enkelt, men likevel litt vanskelig. Fordi det krever at du må tåle at ungdommen din flyr til de blomstene du ikke liker, at de deiser i bakken og får sår som du ikke alltid kan fikse med litt blåsing og plaster. Men la dem vite at du alltid er der. Uansett.
Få våre beste saker i nyhetsbrev fra Demokraten!
