«Når man deltar i et prosjekt som Håpets katedral, eller frivillig arbeid, vokser man som menneske»

Anne Skauen
Prosjektleder Håpets katedral 

En av de frivillige i prosjektet Håpets katedral resonnerte høyt over pausekaffen: – Jeg spør meg selv hvorfor jeg uke etter uke, uavhengig av vær og vind, deltar i denne dugnaden? Er det miljøfokuset? Det flerreligiøse? Eller det sosiale? Jeg har stilt meg spørsmålet flere ganger, og funnet ut at det er fordi det er så innmari koselig å komme hit!

I en rapport produsert av Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (Der veien du går er det viktigste. En analyse av samarbeid i en ideell prosjektorganisasjon med bærekraft som formål, og hvordan ledere kan fasilitere dette. Juni 2020) blir det undersøkt hvordan prosjekter som Håpets katedral legger til rette for samarbeid i bærekraftsspørsmål. Det har blitt gjennomført en rekke dybdeintervjuer av ulike samarbeidspartnere i prosjektet og stilt spørsmål om hvordan det blir lagt til rette for involvering og samarbeid og hva det er som motiverer deltakere og partnere til deltakelse.

For oss som leder dette prosjektet er det interessant på to måter. For det første har vi tatt mål av oss å gjennomføre Håpets katedral (byggefasen) på dugnad og ved hjelp av frivillig innsats, under ledelse av profesjonelle håndverkere. For det andre er vi interessert i å vite hva som skal til for å motivere de frivillige til å være med over i nye faser av prosjektet. Både i byggefasen men og fra bygging til drift. Altså, finne ut hva som hemmer og fremmer deltakelse og samarbeid i prosjekter av denne typen.

Funnene er interessante. Ved starten av et slikt prosjekt, som innebærer at man skal bygge en katedral med bærekonstruksjon i tre og med plast fra havet i det 300 m² store taket, tenker man at selve produktet er å få bygget katedralen, slik at den kan skinne som en vakker og fargesterk lanterne på havet og minne oss om viktigheten av et rent hav.

Underveis oppdager man at det er selve prosessen, med bred involvering, som får økt betydning. Alle skolebesøk, alle innspill og engasjement knyttet til alle som besøker oss. De åpne dugnadene på onsdagene, med kaffe og arbeid. Deltakernes erfaring og kunnskap er mangfoldig og viktig for prosjektet. Det skjer en langsom endring underveis, og man innser at det er veien vi går sammen, som er selve målet. Det har gitt oss anledning til å korrigere framdrift og både øke grad av involvering og gi stadig nye grupper anledning til å delta.

Les også: Gruppa som gir håp for mennesker som sliter med ensomhet, utenforskap og manglende livsglede (+)

Rapporten konkluderer med at fleksibilitet er viktig i denne type prosjekter, at man har en prosjektorganisering som er robust nok til å tåle justeringer underveis, uten at det går ut over resultatet.

Da vi startet visste vi ikke hvem som ville finne prosjektet interessant nok til å ville delta i byggingen eller involvere seg på annet vis. Vi var opptatt av å definere formål, visjon og mål tidlig, slik at vi bedre kunne lykkes med å trekke i samme retning og arbeide systematisk mot målet. Prosjektets art er mangfoldig, og det var dermed viktig å kna noen felles forståelige målformuleringer som de involverte kunne samles om. Dette handler selvsagt også om å bygge en troverdig organisasjon som kan søke støtte til gjennomføring og drift. Hva er egentlig formålet med prosjektet? Hva vil vi oppnå?

En beskrivelse av formålet som både er romslig nok til at ulike mennesker føler de kan identifisere seg med virksomheten og som samtidig er spisset og peker vei mot målet, viste seg å være et godt grep. Deltakere som ble intervjuet ga tilbakemelding på at de alle følte tilhørighet til prosjektet, eller kunne identifisere seg med innholdet. Noen oppgir at de deltar på grunn av det sosiale aspektet, at det er koselig å jobbe sammen. Andre oppgir miljøfokuset i prosjektet som relevant.

Ingen av dem som ble intervjuet oppgir religion som en grunn for deltakelse. I det hele tatt har religionstilhørighet vært lite nevnt, til tross for at det har blitt rigget ulike arrangementer med dette som formål. Nå sist på Verdens miljødag, hvor representanter fra ulike religioner holdt appell om viktigheten av miljøvern i deres religion.

Prosjektet eies av Den norske kirke i Borg og Borg bispedømmeråd. Samtidig henvender det seg til «alle» som ønsker å være med å bygge et symbolbygg for håpet og havet, uavhengig av religion, politikk, alder, kjønn, kultur eller andre forhold som gjør oss ulike. I involveringsarbeidet har vi forsøkt å formidle at det er mer som forener oss enn som gjør oss ulike. Formålet til Håpets katedral er at vi «sammen skal bygge og drifte Håpets katedral i kjærlighet til havet». Visjonen til prosjektet er «å forvandle vondt til godt».

Les også: Solveig Egeland om livet, kunsten, hjerneslaget og Håpets katedral (+)

Rapporten peker på ulike grader av involvering, og grupperer de ulike samarbeidspartnerne i sirkler. Modellen gir oss som arbeider med prosjektet et nyttig perspektiv på viktighetene av involvering. Noen er tettere på prosjektet enn andre, noen bidrar med kompetanse andre med pur arbeidskraft, og noen med begge deler. Og alle er verdifulle. Prosjektet hadde ikke vært det samme uten at folk hadde engasjert seg.

Når man deltar i et prosjekt eller i frivillig arbeid, vokser man som menneske. Man lærer noe nytt, man møter nye mennesker og vennskap oppstår. De som kom til oss som frivillige sommeren 2018, kom fordi de skulle være med å bygge noe så kuriøst som byens første mølepram, etter at alle prambyggeriene ble nedlagt og den siste eksisterende prammen (så vidt meg bekjent) ligger sunket i leira på Gressvik.

De ville lære tradisjonshåndverk, de hadde tid og erfaring. Da prammen ble sjøsatt i Gjeddebukta på Isegran et år etter, den 10 juni 2019, var vi spent på om de frivillige ville være med videre og bygge katedral. Reisverket sto for tur, og tømmer skulle hogges lokalt på gamlemåten med øks og sag, mens dølehesten Svarten dro tømmeret ut til veien. Alle ble med videre.

Les også: Med tømmer fra Onsøy og tradisjonelle laftehogg skal katedralen reises (+)

Nå står plasttaket for tur. I samarbeid med Biobe skal vi støpe fem tusen takplater, produsert av resirkulerte plastkasser som er ryddet langs kysten. Vi står foran en hektisk høst med mye innendørs arbeid i fabrikk. Man skulle tro at dette ikke var en jobb som fristet særlig mange. Innendørs i godværet, med hørselvern og vernebriller. Vaktordninger fra seks om morgenen til elleve på kvelden. Men skulle du sett, lista fylles opp og de frivillige tar også denne delen av prosjektet på strak arm.

På den siste dugnaden før ferien bedyret en av deltakerne med sorgtung stemme, at han skulle flytte fra byen. I neste øyeblikk lyste han opp i ansiktet med et smil, og sa at hver onsdag ville han delta på dugnad på Isegran. Det fikk ikke hjelpe om han måtte kjøre halvannen time hver vei for å delta, for dette prosjektet skulle han følge til det sto klart. 
Vi ønsker alle dere som engasjerer dere i frivillig arbeid riktig god sommer! Uten dere blir hverdagen litt mindre fargerik!

Rapporten fra Universitetet i Oslo er produsert av mastergradsstudentene Oksana Ekjord, Anna Ovesdatter Søvik og Signe Bjotveit. Den kan du lese her.