Ulf Tolfsen
Gamle Fredrikstad
I utrolig mange artikler og kommentarer omtales «velferdsstaten» og «our way of living». De partiene som er skarpest i tonen og mest opptatt av å fordele andres penger er jo SV, Rødt, KrF, V, MDG og til dels Ap. I spissen for disse står politikere som nesten aldri har jobbet i næringslivet og privat sektor.
Jeg våger imidlertid å påstå at ingen andre land i verden har bedre velferdsordninger og et flatere lønnsnivå enn Norge. Selvfølgelig har vi «rikinger» og personer som tjener vesentlig mere enn andre og jeg tar meg selv i å irritere meg over folk som tjener rått på overprisede produkter. Vi ser det innen boligmarkedet og innen fiskeoppdrett hvor enkelte firmaer har et netto kvartalsresultat på 1 mrd.
Så har vi selvfølgelig diskusjonen om arveavgift og arbeidende kapital hvor noen bedriftseiere i dårlige tider må låne for å betale skatt. Jeg har jobbet i 45 år og vært ansatt både i privat sektor og drevet eget firma i 20 år. Som designer, produktutvikler og oppfinner har jeg jobbet for flere hundre firmaer, alt fra bedrifter med 2–3 ansatte til Multinasjonale storkonsern. Jeg kjenner ikke igjen SV-Lysbakkens beskrivelse av styrtrike bedriftseiere som suger ut og utnytter «arbeiderne».
Vi har jo selvfølgelig milliardærer som Frank Moen, Røkke, Stordalen og en rekke andre rikinger, men de har vel betalt en del skatt og sysselsetter noen tusen. Så har vi et mellomsjikt med millionærer som småbedriftseiere, advokater og forretningsfolk, men Lysbakken er jo verdensmester i å klage over utbytting og mangel på sosial utjevning selv om mange jobber 70 timers uke og skaper arbeidsplasser. Selv er han en godt betalt politiker med superpensjon og tilgang til Norges beste offentlige transportsystem. Jeg tviler på om han har mye erfaring fra tøffe, krevende og møkkete jobber i privat sektor.
Les også: – Hvor stor må ei hytte være for å nyte en kopp kaffe på trappa? (+)
Han og flere politikere ser ut til å leve i sin egen boble på Stortinget. I kampen for å redusere offentlige utgifter er de immune mot argumenter om å nedbemanne eller innføre karensdager. De fleste av disse «broilerne» er «eksperter» på alt fra oljesektoren til rasisme, fiskeoppdrett og miljø. De har imidlertid ikke peiling på hva som kreves for å få til nyskaping, og det skiftet vi må få til for å erstatte tapet av inntekter og arbeidsplasser i olje industrien.
De forventer hjelp av nyskapere som de senere vil kritisere og beskatte høyt. Velferden skapes av at mange skaper og at flest mulig produserer. Vi står imidlertid foran en nesten umulig oppgave. Vi kan ikke forbruke mere enn vi har råstoff til. MDGs forslitte kommentar om at de skal redde miljøet ved å elektrifisere alt er en umulighet. Vi har ikke råstoff nok til mere enn 20 prosent.
Vi er rett og slett for mange, men ingen politikere gjør noe med problemet. Flere spesialister advarer mot å tro at velferden kan økes ved å øke skattene, men dette passer ikke inn. Statens pensjonsfond eller Oljefondet er gigantisk, men det er feil å øremerke det for pensjoner for kommende slekter. For noen tiår siden var det én pensjonist per sjette arbeidere, nå er det tre, men enhver generasjon bør vel greie sine egne pensjonsforpliktelser? Det vil være mye bedre å bruke store beløp på å utvikle landet i en bærekraftig retning for kommende slekter. Vi må få fram ren energi og øke selvforsyningsgraden og ikke minst produsere strategiske viktige varer som f.eks. medisiner.
Kronikk: «Å stela frå løna til dei tilsette er i dag den enklaste vegen til superprofitt i arbeidslivet»
I tillegg til gode tjenester må vi øke selvforsyningsgraden av matvarer. Vi kan skape hundrevis av bedrifter og tusenvis av arbeidsplasser, men forutsetningen er at vi makter å redusere det norske pris- og kostnadsnivået. Bare ved å kutte avgifter og priser mot svensk nivå kan vi spare milliarder og sysselsette tusener her hjemme. Nå berører jo denne handelen folk innom 120 kilometer fra grensen, men vi snakker om et tap på 14 milliarder kroner. Svenskene nevner 24 milliarder. Ved å redusere Norske avgifter med 10 milliarder kan vi tjene milliarder og skape mellom 5 og 7.000 verdiskapende arbeidsplasser. Kan man ikke regne eller er trangen til å «styre» og beskatte for stor. Alt som smaker av glede og nytelse skal beskattes. Fortsetter dette må vi betale avgift for å le.
Makter politikerne å trekke inn erfarne industrifolk, ingeniører, forskningsmiljøer, designere og investorer kan pandemien være starten på et mye mere produktivt, mangfoldig, selvforsynt og grønnere Norge.