Virus på ytringsfriheten

Ytringsfriheten i Russland trenger livreddende behandling. Journalister som ytrer seg om mangelen på krisehåndtering under koronapandemien står i fare for å bli truet på livet eller havne i fengsel.

«Vil dere at vi skal begå en kriminell handling (...) er det bare å si fra. Noen vil så påta seg ansvaret og få sin straff. Vedkommende vil slippe ut igjen etter å ha sonet. Ikke prøv å gjøre oss til kriminelle og mordere»

Slik lød trusselen fra Ramzan Kadyrov, lederen for den tsjetsjenske republikken i Russland.

Ordene falt under et møte 13. april med hans underordnede, hvor han uttrykte sin irritasjon over en artikkel av Elena Milasjina, som Novaja Gazeta hadde publisert dagen før.

Artikkelen handler om hvordan myndighetene i Tsjetsjenia håndterer koronapandemien med repressive metoder.

Kampen om Flynn: Første vendte de ham ryggen – nå hyller de ham som patriot

Blant annet har Kadyrov sammenlignet koronasmittede med terrorister. Det fører til at lokalbefolkningen skjuler sykdom og låser seg inne: «Å dø hjemme av koronavirus er tross alt mindre ille».

Artikkelen førte også til reaksjoner fra føderale myndigheter. Roskomnadzor – det russiske medietilsynet – beordret Novaja Gazeta å fjerne den fra nettsiden.

Begrunnelsen var blant annet at den var «feilaktig» og kunne føre til «skade for helse og sikkerhet».

Våre organisasjoner har tatt opp truslene mot Milasjina med den norske utenriksministeren, Ine Eriksen Søreide.

Dessverre er det ikke første gang at Elena Milasjina og Novaja Gazeta mottar trusler. Det å være journalist her er forbundet med betydelig risiko. Fem av avisens journalister er til nå blitt drept.

Den mest kjente, Anna Politkovskaja, var blant noen få modige journalister som reiste til Tsjetsjenia tidlig på 2000-tallet. Hun skrev om dagliglivet til lokalbefolkningen og kritiserte menneskerettighetsbrudd. Det førte til at hun ble drept i bygningen der hun bodde i Moskva i 2006.

Journalister som drar til Tsjetsjenia er vel vitende om faren for å bli angrepet, slik den norske journalisten Øystein Windstad opplevde i 2016. Fabrikkering av bevis og konstruerte anklager er en annen risiko.

Den lokale journalisten Zjelaudi Geriev ble for eksempel dømt til tre års fengsel for å ha smuglet narkotika i 2016. Året etter oppfordret talspersonen for det tjsetsjenske parlamentet på Instagram å kutte tunga av redaktøren for nettportalen Kavkazskij Uzel som Geriev skrev for.

Koronapandemien har gjort vondt verre.

Milasjina er særlig utsatt fordi hun beskriver de uklare og kaotiske forholdene i regionene, og kritiserer myndighetene for manglende tiltak i møte med viruset.

De siste årene har russiske myndigheter vedtatt rundt 25 lover som begrenser ytringsfriheten. Den 1. april 2020 trådte enda en bestemmelse i kraft, med en strafferamme på opp til 2 millioner rubler (over 750.000 NOK) i bot eller 3–5 års fengsel for de som sprer falsk informasjon om koronapandemien.

Allerede før pandemien var ytringsfriheten i Russland svært begrenset.

Les også: For to uker siden tok væpnede demonstranter seg inn i delstatsforsamlingen i Michigan – nå ventes nye protester

For eksempel er journalistene Svetlana Prokopjeva fra Pskov og Abdulumin Gadzjiev fra Makhatsjkala i Dagestan under rettsforfølgelse, den ene for «støtte til terrorisme», den andre for «finansiering av terrorisme». Journalisten Ivan Golunov ble tiltalt for «narkotikasmugling» i 2019.

Å anklage journalister og aktivister for slike lovbrudd har lenge vært brukt for å stoppe kritiske røster. Men viruset har ført til en ny omdreining i nivået på undertrykkelse av det frie ord.

Nå kan en artikkel eller uttalelse som ikke stemmer med myndighetenes versjon, koste journalistene friheten – eller i verste fall livet.

Journalistene Tatjana Voltskaja i Radio Free Europe og Ljudmila Savitskaja fra Pskov er under etterforskning fordi de har skrevet om manglende smittevern og kapasitet ved rusisske sykehus.

Politiet har krevd at Voltskaja utleverer informasjon hun fikk fra anonyme kilder da hun skrev artiklene. I Pskov-regionen fikk medisinsk personell forbud mot å snakke med pressen. All informasjon de ga ut måtte først klareres med myndighetene.

Her ser vi en ond sirkel: En informant beskriver situasjonen anonymt, politiet ønsker å iverksette etterforskning av kilden – som journalisten ikke kan røpe av hensyn til kildevernet. Resultatet er at journalisten blir straffeforfulgt for å spre falsk informasjon.

De offisielle tallene på smittede øker dramatisk, mens tallet på de døde er underrapportert.

Sannsynligvis er mørketallene meget høye. Ved å sensurere informasjon de ikke liker, bidrar myndighetene til at usikkerheten brer seg i det russiske samfunnet.

Tiltak som var ment å stoppe spredningen, kan ha motsatt effekt på grunn av manglende tillit og frykt fra befolkningens side.

Vi takker utenriksminister Søreide for å ha tatt opp situasjonen til Milasjina og andre russiske journalister og medier i internasjonale fora og bilateralt med russiske myndigheter. Det er behov for å opprettholde et høyt trykk i disse sakene.

Ytringsfriheten krymper når pandemien vokser. Men vi kan ikke akseptere at kampen mot spredning av koronaviruset blir et påskudd for å begrense menneskerettigheter. De russiske journalistene, aktivistene og advokatene trenger vår støtte mer enn noen gang.

Det er en kamp om liv og død som nå foregår i vårt naboland. Kanskje ligger også ytringsfriheten igjen blant ofrene når pandemien er over. Det bør angå oss alle.