Viestads bløff om Geitmyra

Det er ingen motsetning, eller konflikt, mellom barnas behov og parselldyrkernes, slik Viestad prøver å oppkonstruere.

I Dagsavisen mandag 2.12 har sivilarkitekt Siv Sinober og Andreas Viestad ved Matkultursenteret et innlegg og et motinnlegg i den betente saken om bygging av et undervisningsdrivhus for den private stiftelsen Geitmyra Matkultursenter for barn.

Dessverre trekker Viestad mitt navn inn i debatten på en uredelig måte.

Andreas Viestad: En skolehage først og fremst for voksne?

I sitt svar til Sinober framstiller han bygningen han ønsker å få plassert inne i den kommunale skolehagen som om det skulle være et samarbeidsprosjekt mellom meg og Matkultursenteret. Dette vet Viestad er feil.

Sannheten er at jeg vinteren 2015 ble kontaktet av Viestad, som sa at dersom vi gikk sammen til Sparebankstiftelsen, så ville pengene sitte løst og vi kunne få til store ting.

I en svært tidlig planleggingsfase ble jeg derfor med på et møte med Sparebankstiftelsen. Men prosjektet Viestad så for seg ble så omfattende at jeg tidlig meldte fra om at vi måtte avvente politiske og administrative beslutninger knyttet til den kommunale skolehagen.

Men ting tar tid i det offentlige, og etter en stund ville ikke Matkultursenteret vente mer.

De reduserte prosjektet til det de kalte et besøksdrivhus, og sendte i januar 2016 inn en søknad til Sparebankstiftelsen. Jeg meldte da fra til Matkultursenteret og Sparebankstiftelsen at jeg ikke støttet søknaden, og mente prosjektet ville være konfliktskapende.

Viestad har derfor rett når han sier at jeg var med på å presentere prosjektet, men han lar behendig være å si at jeg trakk min støtte allerede i 2016.

Viestads overskrift på sitt debattinnlegg er "En skolehage først og fremst for voksne?" Det er en underlig overskrift, og en tåkelegging av fakta.

Grunnen til at det ikke bare er skoler som i dag bruker Geitmyra skolehage har en enkel forklaring: Etter en politisk avgjørelse i 1988 ble alle ansatte i skolehagene sagt opp og budsjettet ble satt til kr. 0,- Det ble derfor, naturlig nok, en kraftig nedgang i bruken av skolehagene.

Da jeg ble ansatt i 1993 var det viktig å holde jorda i hevd, og en fornuftig tilnærming var å la private få leie en parsell. Men alle parselldyrkere får leie for kun ett år om gangen, og alle vet at når skolene får økt behov for dyrkingsareal, så har de forrang.

Så skal det sies at å bringe parselldyrkere inn i skolehagen har ført mye bra med seg. Parselldyrking er et svært populært tilbud til byens befolkning.

Det har ført til aktivitet på kvelder, i helger og i ferier, og det har ført til integrering og mangfold. Geitmyra kommunale skolehage har de siste tiårene vært truet av utbygging flere ganger.

Uten sterk støtte fra parselldyrkerne hadde neppe skolehagen eksistert i dag.

Det er altså ingen motsetning, eller konflikt, mellom skolenes/barnas behov og parselldyrkernes, slik Viestad prøver å oppkonstruere.

Den eneste kjente konflikten på Geitmyra er mellom Matkultursenteret på den ene siden og alle de andre brukerne av hagen på den andre.

Dette var den konflikten jeg prøvde å belyse i et intervju med Dagsavisen 7. juni i år, men jeg fikk munnkurv. Dette vet selvfølgelig Viestad.

Matkultursenterets undervisningsdrivhus utfordrer den videre utviklingen av Geitmyra skolehage som en kommunalt drevet skolehage. Det foreligger kommunale planer for det området Viestad ønsker for drivhuset.

Den private stiftelsen Matkultursenteret selger også tjenester til Utdanningsetaten, og minsker således behovet for drift i kommunens egen regi. Dette vil vanligvis bli kalt privatisering av kommunal virksomhet.

Osloskolen skal nå satse mer på skolehage enn det har blitt gjort på mange år. Høsten 2020 skal det tas i bruk nye undervisningsplaner, og det vil utarbeides et grundig opplegg for skolehageundervisning.

Utdanningsetaten øker bevilgningene til drift av skolehager, og har et mål om at alle skoler ikke bare skal ha adgang til en skolehage, men også skal gis en reell skolehageaktivitet.

Det er ikke bra for Oslo kommunale skolehage om vi lar en privat stiftelse ta for store jafs av kaka, nå rett før en lenge etterlengtet renessanse for skolehagene står for døren.