Mathilde Tybring-Gjedde uttalte i Dagsavisen 29.01.21 sin bekymring for situasjonen foreldre og ansatte i Hammerfestgata barnehage står i, med vanskelig organisering grunnet areal og koronarestriksjoner.
De berørte setter antakeligvis pris på omtanken, men Mathilde: vi er flere som er bekymra, og problemene strekker seg lenger enn til Hammerfestgata.
Les saken her: Reagerer på barnehageforhold: – Foreldrene står i en umulig situasjon
Vi kan vel alle være enige i at ingen foreldre skal ha vondt i magen når de sender barna sine i barnehagen. Det skal heller ikke ansatte ha når vi går på jobb i de samme barnehagene, ei heller de tusenvis av barn som har sine hverdager der. For som Tybring-Gjedde selv har uttalt: nesten alle barn går i barnehage- derfor er det så viktig at kvaliteten på barnehagetilbudet er godt.
Men når Mathilde Tybring-Gjedde hevder hun får vondt i magen i sympati for moren som kvier seg for å sende barnet sitt i barnehagen, så lurer vi på hvor den knipen var da Barnehageansatte landet over ga sine historier i Barnehageopprørets kampanjer #uforsvarlig, #faktisk og #egentlig. Gjennom historier fra barnehagehverdagene ble det ettertrykkelig dokumentert hvordan bemanningen har vært og er kritisk lav – både før og etter bemanningsnormen som Tybring-Gjeddes parti stolt har påberopt seg som sitt politiske verk.
Les også: Oslo-barnehage i koronakrise
Historiene fortalte det ingen egentlig vil vite: at kvaliteten på barnehagetilbudet ikke er så godt- og at det er rammebetingelsene som politikerne bestemmer, som er ansvarlige for det.
Hvor er mageknipet når ansatte forteller om å stå alene med store barnegrupper? Hvor er den lette kvalmen som kommer av å vite at treåringen må dele en ansatt med tolv andre? Hvorfor vrir ikke politikere i hopetall seg i blindtarmliknende smerter av å ha bygget et barnehagesystem som ikke fungerer godt nok til å klare å oppfylle den ambisiøse rammeplanen de samme politikerne har innført? Hvor er magetrøbbelet som kommer av å vite at barnehagelærere har landets høyeste sykefravær og seniorer som ikke orker å stå i jobben sin?
Hvilken virkelighet snakker disse politikerne ut fra når de uttaler at med en nasjonal norm vil vi sikre at alle barn får mange nok voksne (!) rundt seg uavhengig av hvilken barnehage de går i, slik som daværende kunnskapsminister Røe Isaksen uttalte i 2017?
Les også: Frykter stengte samfunn gjennom hele vinteren
Eller som Erna Solberg skrev i 2018, om at bemanningsnormen vil gi alle barn god oppfølging uavhengig av hvilken barnehage de går i? (Dagens Næringsliv 04.08.2018).
Eller da Jan Tore Sanner som Kunnskapsminister hevdet at bemanningsnormen ville bidra til at barnehagen kan gi omsorg og god oppfølging til enda flere barn.
Eller for den del Mathilde Tybring-Gjedde, med hennes uttalelse om at hun er glad for at Norge har god bemanning i barnehagene?
Korona rammet barnehagene på vondt, men også på godt. Barnehageansatte landet over har stått på pinne for å innfri alle nye og omskiftelige krav, men de har også fått opp øynene for et par ting. Nå kommer det til å svi i magen igjen Mathilde – for de har fått innsikt i hvor god bemanningsnormen kan være, nå når korona har tvunget frem kohortinndelinger som tilsvarer forholdstallene for antall barn/ansatte som beskrives gjennom normen. Altså det antall barn pr. ansatt som regjeringen selv har utpekt som helt nødvendig – og som et minimumskrav – for å sørge for et godt pedagogisk tilbud.
Les også: Stadig flere barnehageansatte blir sykemeldt: – De er slitne
Er det kunnskapsløshet knyttet til åpningstider, arbeidstimer, planleggingskrav og arbeidsmiljølov som gjør at forholdstallene dere har utpekt tilsvarer at dette minimumskravet kun er gjeldende noen få timer i løpet av en barnehagehverdag? Eller er det rett og slett viljen til å prioritere det står på? Uavhengig av det ene eller det andre, slår det likt ut for barnehagebarna: en barndom i institusjoner som ikke makter å ivareta deres mest basale behov.
Høyre snakker om å ha fått på plass en historisk lovfestet bemanningsnorm. Vi håper at historisk i denne sammenhengen betyr at den snart havner i historiebøkene.
For bemanningsnormen fungerer ikke i praksis. Og hvis dere hører etter når barnehagefolk snakker – altså vi som tilbringer yrkeslivet vårt i den sektoren som dere så ofte uttaler dere om – så vil dere også få mulighet til å forstå alvoret i situasjonen. Fagforeningene der vi er organisert har ropt med utestemme i årevis, det samme har barnehagefolk gjennom Barnehageopprøret og andre grupper. Hva skal egentlig til for at dere vil lytte?
For å unngå at dere fortsetter å omtale våre bekymringer for barnehagebarna som «anekdoter», kan en god og konkret start være å gi klar instruks til Kunnskapsdepartementet. Be dem om å snarest evaluere hvilken forskjell bemanningsnormen egentlig har ført til for barna, før dere slår dere selv for hardt på brystet. Og samtidig bør dere vurdere: hva vil vi egentlig med barnehager? Hvilken barndom ønsker vi å gi barna våre?
Finn frem en diger pose syrenøytraliserende, for barnehagefolket har ikke tenkt til å gi seg før mageknipet er helt ute av barnehagen og helt inne på Stortinget der den virkelig hører hjemme.
Vi krever en bedre bemanningsnorm for barna slik at vi faktisk kan gjøre jobben vår og innfri barnehagens mandat. Da forventer vi at dere politikere gjør deres jobb: å sørge for å gi oss muligheten til det.
Med hilsen aksjonsgruppa i Barnehageopprøret:
Liesbeth Bøe
Hanne Høglind
Anna Kompelien
Kari Coventry
Tone Merete Johansen
Stine Kristinsdatter