Norsk kunst og kulturliv står sterkt i Norge. Et av de viktigste virkemidlene er Kulturrådet som med sitt Kulturfond finansierer en lang rekke kunstnere og virksomheter rundt om i landet.
I overgangen til et nytt tiår, er det verdt å se tilbake på den utviklingen Norsk kulturråd har vært gjennom, og med det også peke på noen strategiske utfordringer i det kommende.
En ting jeg har observert er hvor internasjonalisert norsk kunstliv har blitt.
Les også: Forsvarer de frie kompaniene
Kunstnere arbeider med et langt større geografisk område enn det norske. Det overraskende er i hvor liten grad dette reflekteres over på regjeringsnivå eller i det mandat som Kulturrådet besitter.
I stedet har vi fått en kamp om oppgavefordeling gjennom regionreformen.
Kunstens rolle og plass i de store regionale reformene har det vært rift om, tross beskjedne beløp i en større sammenheng. Kunsten vil bli påvirket av de betydelige endringsprosessene som kommer med region- og kommunereform, selv om regjeringen nå har lovet å øremerke de midlene som overføres til de nye regionene i overskuelig fremtid.
Det er åpenbar manglende tillit, både sentralt politisk og i kunstfeltet, til det lokale politiske nivåets evne til å forvalte kunst og kultur på et høyt nivå.
Jeg har tro på regionalt ansvar, sammen med et enda mer representativt kulturråd nasjonalt, som også finansielt sett i en internasjonal sammenheng kan utgjøre en forskjell.
Få norske utøvende kunstnere kan overleve med bare å spille for et norsk publikum. Kunstnere som virker i Norge har en langt mer sammensatt bakgrunn enn for bare få år siden.
Å møte utviklingen som finner sted, krever en klok kulturpolitikk som gjenkjenner kvalitet i et bredt perspektiv, aldri helt det samme, alltid relativt.
Noe av det viktigste i det kommende tiåret, er å sørge for at det som ble lovet gjennom Mosaikkprogrammet, opprettet i 1998 og avsluttet i 2001, faktisk blir gjennomført.
Intensjonene med Mosaikkprogrammet var å sikre at personer med innvandrerbakgrunn fikk like muligheter for deltakelse i kunst- og kulturinstitusjoner, stimulere til utvikling av tverrkulturelle møteplasser, samt tiltak som stimulerte til bedrede vilkår for profesjonelle kunstnere med innvandrerbakgrunn.
I dag er mangfoldsoppdraget lagt til den administrative linjen i Kulturrådet, som har blitt tildelt en lang rekke nye oppgaver, som ikke berører rådets arbeid eller fordelingen av Kulturfondet direkte.
Dette er en kunstpolitisk diskusjon vi i liten grad har sett i offentligheten. Å synliggjøre Kulturrådets rådgivende funksjon ikke bare overfor politikere, men også andre vil være viktig fremover.
Les også: Siste dans for frie kompanier: – Vi er bekymret for framtida
Siden 2016 har Kulturrådet hatt kunstkritikk og tidsskriftenes rolle som fokus gjennom årskonferanse, forsøksordning, og nå også etableringen av en ny tverrfaglig tidsskrifts- og kritikkordning.
En av de store utfordringer i de kommende årene er nettopp å sikre at kunst og kultur blir diskutert i en felles offentlighet, og Kulturrådet må sammen med ulike organisasjoner, stiftelser og ikke minst kulturdepartementet ha øyne og ører åpne for nye måter å ivareta dette fellesskapets rom.
I det minste må tidsskriftenes funksjon bli inkludert i den nye ytringsfrihetskommisjonen som nå blir opprettet, og ikke glemmes slik de ble i mediemangfoldsmeldingen.
Kulturrådet ble i mange år hovedsakelig assosiert med det frie kunst- og kulturfeltet. Nye oppgaver har de siste ti årene ført til at Kulturrådets legitimitet ikke kun ligger i det frie feltet, men i en balansegang mellom støtte til enkeltkunstnere på den ene siden og store institusjoner på den andre.
Overføringen av en rekke mindre institusjoner til Kulturrådets portefølje ga en pekepinn om denne endringen. I forlengelsen kom overføringen av de 15 tidligere knutepunktinstitusjonene til Kulturfondet i 2016.
Tross politisk krav om utjevning på festivalfeltet, fulgte ingen friske midler med overføringen. Løsningen var å kutte i flere store aktører, for å fordele til andre.
Kunstfeltet har gjennom det siste tiåret blitt mer organisert, mer profesjonalisert. Et eksempel er effekten av det økonomiske løftet som ble gitt den frie scenekunsten for tretten år siden.
Så mange gode grupper, virksomheter og kompanier er nå etablert, at det er knapphet om godene og ikke rom til å støtte alle.
Med mindre det etableres et nytt sjikt i støtteordningene som svar på utviklingen, og som legger til rette for semi-institusjonelle kompanier som får mer forutsigbarhet.
Det er i dynamikken mellom rådets kvalitetsvurdering av det som blir etablert og som så vokser seg ut av de ordninger som finnes, og den lokale og regionale betydningen det som skapes får – at de neste tiårenes kulturpolitikk må utformes.
Kulturfondet har ikke vært noen budsjettvinner under denne regjeringen.
Rådet har de siste fire årene kuttet og flyttet midler for å sikre de områder vi mener det brenner mest for og der vi har sett behovet som størst.
Men dersom Kulturrådet skal klare å gjennomføre sitt mandat for fremtiden, må også økonomien styrkes slik at kunst av høy kvalitet kan møte sitt publikum over hele landet.