FOTO: NTB scanpix

Ryggsekk til besvær

Å reise kollektivt krever et minimum av folkeskikk av oss reisende. Ja da, det høres banalt ut, men vi er dårlige på den slags.

God oppførsel i det offentlige rom glimrer ofte med sitt fravær. Det må da være mulig å vise hensyn? Utøve folkeskikk? Du vet slike opplagte ting som passasjerer av først, så du på. Ikke beina på setet. Prating i mobilen. Kebab på trikken. Men det er en ting som har bredd om seg de siste årene, nemlig å ha ryggsekk på seg under reisen. Eller, kanskje det ikke har bredd om seg, men det er i hvert fall mer irriterende nå enn før. Du skal ikke veldig langt utaskjærs før det er en helt annen holdning enn her på berget. På tuben i London får man straks beskjed om å ta av seg sekken, for eksempel.

LES OGSÅ: Setter inn ekstra innsats for å ta snikerne

En full buss. To barnevogner står i midten av vogna. Ingen seter er ledige. Det er knapt plass til å komme på. Når du så endelig får skviset deg inn på bussen må du satse på flaks om du finner noe å holde deg fast i. Du har kanskje opplevd det selv? Du er nesten inne, men kommer ikke helt forbi han som står midt i gangen. Han har nemlig ryggsekk på seg. Det er varmt om bord og klamt. Det er trangt og folk skumper borti deg. Men er det ikke litt vel voldsomt med dytting mot skulderen min? Ser han ikke at jeg står her? Jeg har da ingen steder å flytte meg. Ved siden av meg står han fyren med ryggsekken, fortsatt på ryggen. Du vet, sånn småfancy sekk med karabinkroker og reimer. En sånn sekk han har med seg uansett hva han skal. Den er med på trening, jobb og ferie. Fotballkamp, konsert og 17. mai-toget.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Mon tro hva han har oppi den sekken siden det er så viktig å ha den på seg? Hva er så viktig at du må bære det på ryggen hele bussturen? Gullbarrer? Ny Mac? En bunke bøker i førsteutgave? Tungt er det i hvert fall. Den møkkete sekken skyver meg stadig mot han ved siden av meg igjen. Den gnir seg inntil meg. Mannen som sekken sitter på enser ikke noe som helst. Eller later som ingenting. Jeg heller mot det siste der han står, med musikken på full guffe, dypt konsentrert i en chat på mobilen. Ja, han ter seg som om han er hjemme hos seg selv. Men du kompis; du tar opp mye mer plass enn du trenger der du veiver sekken innom alle på din vei. Sekken skal av ryggen den. Den skal mellom bena på gulvet, eller i det minste holdes i hånden. Eller har du kanskje løst to billetter?

Jeg prikker han ved siden av meg på skulderen. «Ey. Gidder du ta av deg sekken?». Han skotter mot meg, trekker på skuldrene, snerrer litt, snur seg igjen, og deiser sekken rett i meg. Det er godt det bare er fire stopp igjen før jeg skal av. Ja, om jeg er heldig og kommer meg forbi han med sekken igjen da. Nå er vi jo uvenner. Med litt flaks skal han av før meg.

LES OGSÅ: Ruter er lei køkaos