Lars West Johnsen lukker snart barnehagegrinda bak ungen sin for siste gang. Vemodig avslutter han et kapittel som handler om bekymringsfrie dager preget av glade forventninger, trygghet og tilhørighet i en barnegruppe. Han sender de ansatte i barnehagen en varm takk. «De er det moderne livs hverdagshelter», skriver han. «Ikke tjener de godt nok, ikke gir det den sosiale statusen det burde ha gitt, og ikke gis jobben de gjør nok oppmerksomhet.»
Jeg kunne ikke vært mer enig. Takksigelsene er fortjent. Men nettopp fordi jobben som gjøres i barnehagene er så viktig ser jeg meg nødt til å pirke i gleden. For West Johnsens velmenende kommentar bidrar også til å sementere de forholdene han selv kritiserer.
Sleivete omtaler West Johnsen de ansatte i barnehagen som «onkler» og «tanter», og skylder på at han er barn fra syttitallet. Det kan ligge mye varme, nærhet og respekt i en titulering som henspiller på familie. Men anerkjennelsen av at yrket fordrer særegen kunnskap, refleksjon og profesjonalitet mangler. Å være tante krever ingen kvalifikasjoner. Det bør en derimot kreve av ansatte i barnehagen, uavhengig av om det er kompetente pedagogiske medarbeidere, fagarbeidere eller pedagoger. Vi er alle produkter av vår tid, men av og til kan det være lurt å oppdatere begrepene sine.
Men West Johnsen sier ordrett at han ikke bryr seg om det pedagogiske innholdet i barnehagen. For han ser pedagogisk innhold ut til å være knyttet til fremtidige skolerettede ferdigheter som bokstaver og tall, ambisjoner eller «riktige leker». Han ser ikke at pedagogikk handler om profesjonelle ferdigheter langt utover kapasitet til å kle på mange barn på en gang. Men hva skal vi med pedagoger om ikke barnehagen omhandler pedagogikk? For hvordan tror du de ansatte i podens barnehage jobber for å oppnå den bejublede tryggheten, gleden, samholdet og tilhørigheten i barnegruppa?
Som forelder har West Johnsen lov å ha tunnelsyn og å være uhemmet fokusert på sitt eget barns trivsel, tilhørighet og utvikling. Men om han vil være med på å heve barnehagearbeidernes status må han anerkjenne at de er mer enn tanter og onkler. Ansatte i barnehagen trenger solid kompetanse om samspill mellom barn, og mellom barn og voksne. De trenger kunnskap om barns lek, læring og utvikling, evne til å gi omsorg og til å tilrettelegge for danning. De skal åpne for både utfordringer og mestring, sette nødvendige grenser og gi muligheter. Dette krever solid faglig skjønn. Personalet i barnehagen skal kunne tilrettelegge for medvirkning fra både barn og foreldre, de trenger kunnskap om lovverk og kompetanse til å koble inn relevant samarbeidsapparat når det er nødvendig. Vi kan gjerne kalle personalet i barnehagen for hverdagshelter, men vi må ikke tro at oppgaven deres er å ta ansvaret for våre minste for at vi voksne kan stikke avgårde og realisere oss sjøl, slik West Johnsen formulerer det. I hans ører er det mer menneskelig og varmt å snakke om tanter og onkler enn pedagogiske ledere. Men en tante som ikke har sansen for deg kan bare velge å ha mindre kontakt. I mine ører er det langt mer betryggende å overlate barna mine til noen jeg vet har reflektert rundt hvordan de skal håndtere det om de synes ungene mine er utfordrende. Pedagogisk kompetanse og profesjonalitet er ikke et hinder for omsorg, det er en styrke.
Om det pedagogiske arbeidet anerkjennes er vi nærmere at et lønnsløft handler om mer enn store mengder beundring og kjærlighet. Vi kan komme nærmere å lovfeste en bemanningsnorm som gir personalet rom til å jobbe faglig. Og om fagligheten i yrket i større grad trekkes frem kan vi kanskje slippe at dyktige studenter nærmest føler de må unnskylde at de studerer for å bli barnehagelærere. For hva skal vi med barnehagelærerutdanning om det holder med biologi?