ANNONSE
west

17-06-2017

Barnearbeiderne

Dette er en utilslørt hyllest av kongerikets barnehagetanter og -onkler.

Alt som tar slutt i livet gjør litt vondt. Når guttungen denne uka hadde sin siste uke i barnehagen, var det kjempevondt. Det føles som hans siste uke som barn.

Hver morra og ettermiddag i seks år har vi gått ut og inn porten på den samme barnehagen. Det er mange åpninger og lukkinger av porten. Uendelig mange klemmer. Et utall adjø. Og matpakker. Men nesten ingen tårer. Nå skal vi aldri mer ha barnehagen som midtpunkt i tilværelsen.

Denne uka var det avslutning med sommerfest. Det endte som det alltid har gjort i et godlynt kaos. En strukturløs seanse de voksne gir opp å kontrollere. Det ble delt ut blomster til ungene som skal over i skolen og det ble sunget noen sanger som forsvant i en øredøvende kakofoni av små som tar av når verdenene deres møtes i et enormt big bang. Fine fruer ville vært rystet over mangelen på disiplin, ro og orden. Andre ser heldigvis frihet og glede i kaoset. Men det er vårens vakreste, mest håpefulle eventyr når mange titalls unger, svarte, hvite, gule og brune, like fargeblinde som de er fargerike, takker for i år. Jeg skal ikke stylte opp noe mer pompøst enn at det er riktig å si at ungene våre, i en for øyeblikket ko-ko verden, gir håp.

Jeg snakker ikke for alle. For noen er barnehagen vanskelig. Men for oss har det vært et eventyr av et privilegium. Ikke én morra har våre unger sagt at de ikke vil i barnehagen. Ikke én legging med vonde tilbakeblikk på dagen. Ikke én gang, ikke i ett sekund, har jeg vært i vil om at mine unger har det bra og trygt der de er, i barnehagen, sammen med de voksne. Denne vissheten om at de har følt tilhørighet og samhold med gjengen sin i barnehagen har vært det eneste viktige.

Pedagogisk innhold? Har aldri brydd meg om hva de har holdt på med. Bokstavene og tallene, alvoret og fornuften, ambisjonene og viljen kommer tidsnok. Riktige leker? Bedre leker? Førskole? Det eneste jeg har brydd meg om er at ungene har gått av gårde med den lille sekken sin ned bakken mot barnehagen uten en annen tanke i de små hodene sine enn at de ser fram mot dagen. Sammen med dem jeg, som 70-tallsprodukt, fortsatt kaller tanter og onkler. Det er liksom litt mer menneskelig og varmt enn pedagogisk leder og assistent. Men det er disse voksne dette egentlig skal handle om.

Barnehagens voksne er det moderne livets største hverdagshelter. De som tar på seg ansvaret for våre minste. For at vi voksne kan stikke av gårde og realisere oss sjøl. Ikke tjener de godt, ikke gir det den sosiale statusen det burde gitt, kommunen struper budsjettene og ikke gis jobben de gjør eller institusjonen de jobber for nok oppmerksomhet. Barnehagen kommer for ofte i skolens skygge. Det gjør innsatsen, varmen og dedikasjonen deres bare enda mer imponerende. Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått ut etter levering og tenkt hvor glad jeg er for at det ikke er meg som skal ha oppsyn med tjue unger. At det ikke er jeg som skal få i dem mat, stoppe slåsskamper, kle dem. Kle dem, ja. Tenk deg om vinteren! Tjue par sko, tjue parkdresser, førti votter.

Men det er heller ikke jeg som får tjue ungers totale kjærlighet hver dag. Det er heller ikke jeg som er den største helten i ungenes liv. Det er ikke engang jeg som tilbringer flest våkne timer med ungene. Det er det Kathrine, Tom og Alexander som har gjort. Det gjør vondt å slutte for små og store, men følelsen av takknemlighet er et godt plaster. Takk skal dere ha.


["nyemeninger" "Meninger"]

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!