Debatt

Politiet vil ikke løse problemet

Utsatt ungdom ofres på politikkens alter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Så skjer det igjen. Kaldblodig drap, like nedenfor der jeg bor. En ung mann blir skutt og drept der jeg pleier å kjøpe pizzaen min. Det blir nært for meg, personlig.

Nå tror nok mange at det kommer en tirade om mer politi i gatene.

Men nei, den overlater jeg til noen andre. Du kan kaste så mange politi du bare vil på denne situasjonen, men det vil ikke løse problemet.

Les om saken: 21-åring skutt og drept på Prinsdal i Oslo

Problemet er mer komplekst enn som så. Det er ikke slik at disse ungdommene våknet opp en dag og bestemte seg for å bli med i en gjeng.

Det var et rasjonelt valg, men jeg mener bestemt at vi som samfunn gjorde valget relativt enkelt for dem.

Vi drev dem inn i kriminelle løpebaner, da vi sviktet dem på barne- og ungdomskolen. Jeg jobber til daglig med veiledning av rusavhengige i Blå Kors, og har tidligere jobbet med dropout-problematikk i Oslo Sør ved Bjørnholt VGS.

Nesten alle jeg har snakket med, forteller at livsutfordringene har startet lenge før videregående. Det er i tidlig alder vi kan gjøre en forskjell. Hvor var vi da de strevde på skolen med ADHD og uro?

Hvor var vi da de kom med tomme matbokser? Hvor var vi når pappa slo og mamma ruset seg? Hvorfor gjorde vi ingenting når de trengte oss voksne som mest?

Istedenfor for å hjelpe de som trenger det mest, velger vi å gå til krig mot dem vi allerede har sviktet. Dobbelt svik.

Når disse utsatte ungdommene kommer i en viss alder, står de ved en korsvei. Familie og støtteapparat, eller venner og grupperinger.

Spørsmålet de stiller seg er: Hvem har mest å tilby, i forhold til hva som er viktig for meg nå? Hvem tilbyr: støtte, trygghet, respekt, fellesskap, spenning, vennskap, (emosjonell) intimitet, eventyr, mestring osv.? Et hint, det er ikke alltid det offentlige eller familie.

Du gjettet riktig, det er gjenger, enten løse vennegjenger med sporadiske tilfeller av ugagn, til tyngre miljøer med stor omsetning og ressurser.

Problemet er at bordet fanger. Ungdommene blir ikke opplyst om det med liten skrift, eller de vil ikke vite. Ungdommer er oftere til stede i øyeblikket, og bekymrer seg, dessverre, ikke om det som kommer lenger frem i tid.

Nå vet vi jo ikke årsakene bakenfor drapet.

Kanskje er det ikke noe gjengrelatert, kanskje er det et sjalusidrama, kanskje er det et æresdrap. Men samme hva det er, så er det et drap! Og det skal ikke forbigås i stillhet.

Problemet, slik jeg ser det er som følger; Når noen ser det som en utvei å drepe noen for å dekke sine behov, så har vi som samfunn bommet på ballen.

Les også: Politiet etter skyteepisoder i Oslo:  Ekstra alvorlig

Da har vi ikke klart å ruste våre ungdommer med solide verktøy i verktøykassen.

Om alt man har er en hammer, så ser alt ut som spiker. Om man har en pistol tilgjengelig, dukker det lett opp fiender.

Alle er enig i at det er litt for mye action i Oslo øst og Oslo sør, men ingen er enige om tiltakene. Jeg vil også ha mer politi, for guds skyld, ikke misforstå. Men ikke på bekostning av andre gode tiltak. For jeg tror ikke det er politiet som skal redde ungdommen, det er ikke deres primæroppgave.

De skal passe på lov og orden.

Det ungdommen trenger er trygge voksne, som kan hjelpe dem å bygge indre struktur, indre ledelse. For når ungdommer blir så sinte at de er villige til å kaste bort livet i fengsel, da mangler de noen gode verktøy.

Jeg kan tippe at det sinnet kommer fra mangelen på respekt, rettferdighet, annerkjennelse, fellesskap eller lignende. Hva med å gi disse sinte unge mennene noen skikkelige verktøy?

Hva om de kunne fått jobbe med det som faktisk er årsakene til at de er sinte.

Vi kan snakke om her-og-nå-problemer, men jeg synes vi skal snakke de dyptliggende årsakene: traumatisering og tilknytningsvansker.

Det synes å være et tabu å snakke om hvordan traumer går i arv fra foreldre, og at barn vokser opp i dysfunksjonalitet. Og det er her det blir komplisert.

Mange i vår bydel har en historie med seg.

Mange av foreldrene til disse ungdommene bærer på traumer fra flukt og krig. Så ofte er det ikke så mye emosjonell støtte å hente. Foreldrene kan tvert imot være en del av utfordringen.

Så om en ungdom har det krevende hjemme, og det ikke er noen andre voksne de stoler på, hva da? Hvem tar imot ungdommene i slike situasjoner?

Så mitt ønske er: la oss slutte med billige politiske poenger om «å knuse gjenger» og «flere ungdomsklubber».

Les også: Det var Halil Kara (21) som ble skutt og drept i Prinsdal

Dette er i høyeste grad gode intensjoner, men også veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Kan vi som bor i området heller få litt erkjennelse?

Kan vi få en erkjennelse om at dette er komplisert, og at politikerne faktisk ikke vet hvordan vi løser dette, men at politikere og administrasjon vil bruke tid og ressurser på solide og langsiktige løsninger.

Men som en start, kan vi begynne med å ansette en ekstra miljøterapeut per barne- og ungdomsskole i bydeler med store utfordringer, slik at de kan begynne å ta tak i miljøet, raskt! Et team med utdannende mennesker og som forstår hvordan det er å vokse opp i vanskelige kår selv.

Noen som forstår bydelens komplekse dynamikk, og snitchekoder. Noen som har vært i deres sko.

Og fint om disse midlene kommer fra statlignivå, da bydelsøkonomien i østlige bydeler er ganske presset. Og ja takk til stor utrulling av Oslo kommunes satsingsprosjekt: barnehjernevernet, det har jeg tro på.

Langsiktig strategisk arbeid, kombinert med rask evne til å implementere gode tiltak, tror jeg er en mulig løsning. På forhånd takk, det hadde ikke vært en dag for tidlig.

Mer fra: Debatt