På majoritetens premisser

Det er ikke tilfeldig hvem som rammes. Det er de gruppene som allerede er marginalisert.

Vi vet godt hvem som betaler den høyeste prisen for kriser.

De som faller utenfor i utgangspunktet, får det langt verre.

Koronapandemien har satt oss på en ekstrem prøve, som mennesker og som nasjon. Det har stått om livet for mange av oss, og samfunnet har stått i fare for å kollapse.

Vi forstår at det har vært helt nødvendig å innføre strenge tiltak og å handle raskt. Men noen har blitt rammet hardere enn andre og må forvente å bli rammet lenge.

Mange av oss er avhengige av tjenester som omfatter fysisk kontakt med andre, som hjemmetjenester, assistanse, fysioterapi og tilpasning av hjelpemidler.

Da koronaen kom til Norge, ble praktisk bistand og hjemmetjenester brått tatt bort og fysioterapeuter, rehabiliteringstjenester og hjelpemiddelsentraler stengte.

Velferdssystemet ble erstattet av familieomsorg, med kritiske konsekvenser for familier som trenger flere hender som kan ivareta deres funksjonshemmede barn.

Barn som er avhengige av spesialundervisning gjennom fysisk kontakt, måtte plutselig klare seg uten.

Uvurderlige tilbud og tjenester ble bare borte. Folk som trengte tjenestene ble ikke engang ordentlig varslet om begrensningene som ble gjort, og fikk ikke forklaring, begrunnelse og informasjon om hvordan de skulle forholde seg.

I den hektiske fasen med å slå ned viruset, falt de vanlige strukturene og rammene bort og ble erstattet av løsninger som passer for majoriteten. Noen falt utenfor, og det er ingen tilfeldighet hvem de er.

De gruppene i samfunnet som allerede er marginalisert, ble rammet hardere og mer inngripende enn andre. Det er ingen nyhet; fra tidligere er det godt dokumentert hvem som betaler den høyeste prisen for kriser.

Verden vil ikke være den samme når vi kommer ut på den andre siden.

Noen vil ha mistet jobben sin. Noen vil ikke ha overlevd pandemien. Mange av oss vil ha ventet i månedsvis på helt nødvendige behandlingstilbud, undervisning, hjelpemidler eller praktisk bistand. Og dette er ikke luksus som vi kan klare oss uten.

Realiteten er at det var for lite assistanse, for lang ventetid på hjelpemidler og for lite rehabilitering og spesialundervisning allerede før pandemien. Når det knappe vi hadde kuttes enda mer, blir situasjonen prekær.

Det som rammes, er muligheten til å overleve, til å ivareta egen helse og å unngå å bli isolert på svært lang sikt.

Nå må vi unngå at dette blir en varig løsning. Vi må forhindre at en stor gruppe mennesker havner i en enda verre situasjon enn før pandemien slo til. Mange har strukket seg lenger enn helsa har godt av og vil trenge noe ekstra.

Det trengs flere tiltak nå, for å ta igjen det tapte.

FN har satt leave no one behind som et overordnet prinsipp for bærekraftsmålene. De gjelder i Norge og i verden for øvrig – både i kriser og ellers, og skal sikre mot denne systematiske formen for utenforskap.

Skal samfunnet stille sterkere neste gang vi opplever en krise, må vi sørge for at enda flere får delta i arbeidet med å skape et bedre samfunn, med løsninger som passer for alle.