På like fot

Det heter ikke au pair. Det heter import av underbetalt og lett utnyttelig arbeidskraft.

Filippinske, unge kvinner må ha en helt særegen interesse for norsk kultur og et unikt behov for å sette seg inn i det norske språket. De må være dypt fascinert av den kulturarven som vår egen kulturminister Linda Hofstad Helleland har definert slik: «Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt».

Det filippinske kjøkken har lite av grøt, brunost og Kvikk Lunsj, som vi vet. Stakkars dem. Men via kulturutvekslingsprogrammet au pair, som kan oversettes til «på like fot», får hundrevis av filippinske jenter og unge kvinner hvert år muligheten til å komme til Norge for å oppleve disse delikatessene og andre sider ved «det norske».

Så opptatt av å spre kulturbudskapet er Helleland at hun selv har skaffet seg en au pair som får lov til å være på kulturutveksling i statsrådens eget hjem. Hun har faktisk hatt ordningen gående helt siden 2009. Men da VG ville intervjue henne om bruken av au pair, som også går under betegnelsen «vestkant-slaveri» i visse kretser, ønsket hun ikke å stille opp.

Au pair-ordningen har fått det lite flatterende kallenavnet etter at et par fra Oslo ble dømt for menneskesmugling i Oslo tingrett sist uke. Tingretten fant at de hadde utnyttet sine au pairer til å arbeide som hushjelper godt over den maksgrensen som er fastsatt i regelverket. Dermed hadde de villedet UDI og fått oppholdstillatelse til sine filippinske au pairer på falskt grunnlag. De ble dømt til fem måneders ubetinget fengsel. Dommen er anket.

De to, styregrossist og milliardær Ragnar Horn og hans kone Joey Horn, bor i en 400 kvadratmeter stor villa på Oslos aller beste vestkant. Det sier seg selv at to travle mennesker, med barn og det hele, ikke nødvendigvis har tid til å lage mat, holde rent, rense sluk og lofilter, gjøre innkjøp, vaske og polere bilene, skifte lyspærer, brette tøy, pusse sølv og vinduer, tørke støv og stryke duker. For å nevne noe. Da er det jo fint at man har folk til sånt. Horns er i tillegg i den heldige situasjon at de har mer enn nok av penger til å betale for det. Men ifølge dommen i Tingretten er de blant de mange som av en eller annen grunn insisterer på å benytte seg av grovt underbetalt arbeidskraft som er brakt til landet på falske premisser for å få gjort husarbeidet. Den som leser dommen, får et bilde av et par som anstrenger seg til det ytterste for å få au pairer til Norge på falske premisser, i stedet for å tenke tanken at det kanskje hadde vært like greit å bare ansette en hushjelp på vanlig, lovlig kontrakt – når det var en hushjelp man faktisk var ute etter i utgangspunktet. Så langt, får man inntrykk av, strakk ikke fantasien til herr og fru Horn seg.

I forbindelse med rettssaken klaget Ragnar Horn over at han ble gjort til en slags poster-boy for alt som er galt med au pair-ordningen. Han har et godt poeng. Dette problemet handler jo ikke egentlig om disse to. Det handler om en ordning som er designet slik at den legger til rette for maktubalanse og utnytting. Ikke dermed sagt at det skjer i alle familier med au pair. Men forholdene er nærmest perfekte. Vertsfamilien har bukta og begge endene. Au pairen fra et fattig land er prisgitt deres samarbeidsvilje. Går noe galt, sendes hun hjem. Selv presumptivt normale mennesker kan plutselig, hvis de gir avkall på refleksjon over situasjonen de har skapt i sitt eget hjem, sitte der, i middagsselskap med venner, mens tjenerskapet er henvist til kjøkkenet for å spise sin mat, ute av syne og ute av sinn for herskapet.

I følge UDIs statistikk går antallet au pairer ned, fra 1.580 i 2012 til 1.181 i 2016. Det er bra. Av de totalt 7.232 som er kommet til Norge i denne perioden, er 6.149 fra Filippinene. Altså 85 prosent. Det er ikke fullt så bra, men tvert imot tallenes tydelige tale om at au pair-ordningen ikke fungerer som det kulturutvekslingsprogrammet den var tenkt som.

Flere partier og organisasjoner går nå inn for å skrote hele ordningen. Ap har det i sitt programforslag. LO vil også au pair-systemet til livs. SV har ment det samme lenge. Hvorfor ikke også Frp er mot en ordning som fører til at utlendinger får opphold i Norge på falske premisser er kanskje litt pussig, men det er jo så mye rart i politikken. Høyre støtter varmt opp om au pair-ordningen. Den blåblå regjeringen har sågar kuttet all støtte til au pair-senteret som skulle hjelpe kvinner som var kommet i en vanskelig eller rent ut farlig situasjon i sin familie.

De som argumenterer for å bevare au pair-ordningen, snakker gjerne om at dette er et flott tiltak for å gi fattige og marginaliserte kvinner fra Filippinene en mulighet til å tjene litt ekstra penger. Vi hjelper dem her de er, så å si. Dette er gjerne de samme menneskene som mener at alle andre nødstedte skal hjelpes i nærområdene. Skillet virker veldig kunstig – du kan få hjelp i Norge hvis du passer barn og gjør husarbeid. Hvis ikke får du holde deg unna. Er man virkelig opptatt av rettighetene og mulighetene til unge kvinner på Filippinene og i andre land med mye fattigdom og autoritært styre, er det tusen andre og mer effektive tiltak man kan benytte seg av enn au pair-utveksling.

Et annet argument går ut på at hjelp i hjemmet, da helst utført av en au pair, er en helt nødvendig forutsetning for likestilling. Aktive yrkeskvinner kan ikke gjøre husarbeid. Det kan heller ikke deres aktive yrkesmenn, visstnok. Myten om at menn ikke kan stelle hjemme er seiglivet i visse kretser.

Skal man absolutt leve et liv med evig solskinn i et plettfritt hjem, bør et minstekrav være at man sørger for å få det slik uten å utnytte andre menneskers svake stilling.