Moralsk konkurs

Tor Mikkel Wara har ikke lenger noe valg. Han må gå av som statsråd.

Justisministerens samboer er siktet av PST for å ha fabrikkert trusler mot justisministeren. Setningen er absurd. Den sier alt om hvor spektakulær og sammensatt denne saken er. Dessverre er det lite som tyder på at det fulle alvoret har gått opp for statsminister Erna Solberg. 

Hele utgangspunktet er teaterstykket «Ways of seeing». I oppsetningen figur­erer bilder av husene til Wara, stortingsrepresentant Christian Tyb­ring-Gjedde og kona, sam­funns­­­­­­­sikkerhet­­s­minister Ingvild Smines Tybring-Gjedde, samt noen av dem som står bak det radikale ytre høyre-nettstedet «Resett». Flere på ytre høyre fløy har drevet en hard kampanje mot kunstnerne bak oppsetningen. Regissøren har blitt anklaget for å egge til terror, og ble politianmeldt av Tor Mikkel Waras samboer, som nå selv er siktet. Ingvild Smines Tybring-Gjedde uttalte i høst at hun hadde «tatt saken videre i det politiske miljøet». 

Ytre høyre, i og utenfor Frp, har trukket inn den offentlige støtten til Black Box i debatten. Tor Mikkel Wara gjorde det til et hovedpoeng da han i desember skrev en kronikk om at teatret er «moralsk konkurs». I Oslo bystyre foreslo Frp å fjerne den kommunale støtten til teatret. 

Denne reaksjonsformen føyer seg inn i et etter hvert velkjent mønster fra Frp. Partiet huser en lang rekke politikere med et problematisk forhold til ytringsfriheten. Avgått justisminister Sylvi Listhaug har stemplet saklig kritikk som «hat», «hylekor» og «godhetstyranner». En annen avgått justisminister, Anders Anundsen, satte fyr på avisen Tønsbergs Blad fordi han ikke likte journalistikken. Han oppfordret også til boikott av avisen og ba folk om å slette journalistene som venner på Facebook. En tredje avgått justisminister, Per Sandberg, presset SAS til å trekke hele opplaget av magasinet «Scandinavian Traveller» fordi de hadde en artikkel om Frps partihistorie som ikke falt i smak. Også i den saken ble statens eierskap i SAS trukket inn. Truslene virket. Hele opplaget ble samlet inn og destruert. Da Antirasistisk Senter skrev om koblinger mellom apartheidregimet i Sør-Afrika og Frp-grunnlegger Anders Lange, truet partiet med å kutte statsstøtten til senteret. Per-Willy Amundsen, også han avgått justisminister, ville boikotte avisen Nordlys fordi den skrev om et veiprosjekt på en måte han ikke likte. 

Les også: «Samtlige har gjort seg bort. Erna Solberg må nå fortelle Siv Jensen at nok er nok»

Gjentatte angrep på det frie ord, fra statsapparatet, med konkrete trusler om å knekke motstanderne økonomisk, er svært alvorlig. Erna Solberg setter sitt godkjent-stempel på denne tankegangen når hun sier at «dette stykket gjorde noe man vil oppleve som integritetsproblematikk for folk (...) Det er forskjellig fra denne saken og andre trusler». Så lenge Solberg ikke klarer å komme med en beklagelse til Black Box og regissør Pia Maria Roll, hefter det ved statsministeren. Hva mener hun med å nevne stykket sammen med begrepet «andre trusler»? Landsmøtet til Høyre overskygges fullstendig av Wara-saken. Solberg håndterer den elendig. Det virker som hun ikke fullt ut forstår at hun er landets statsminister, og ikke en hvilken som helst samfunnsdebattant som kan synse fritt om et teaterstykke – eller ha et løpende seminar om hvorvidt landets justisminister må gå av eller ikke. 

Så lenge Frp fortsetter med disse angrepene på ytringer de ikke liker, sliter partiet med troverdigheten. Frp snakker ofte og gjerne om full ytringsfrihet for dem som karikerer Muhammed eller kommer med ytringer om muslimer og islam som oppleves krenkende. Karikaturtegnerne er selvfølgelig i sin fulle rett til å drive med satire uten å måtte frykte for represalier fra ekstremister. Men det må føles ubehagelig å ha en så hyklersk støttespiller i ryggen.

I PSTs åpne trusselvurdering fra februar nevnes trusler fra både venstreekstreme og høyreekstreme grupperinger med voldspotensial. Selv om dette heldigvis ikke er store miljøer, skaper det problemer når de trigges og aktiveres. Wara-saken har gjort nettopp det. Enten det har dreid seg om høyreekstreme som tror at venstreekstreme står bak, eller venstreekstreme som tror at høyreekstreme har iscenesatt noe for å sverte dem, må de gjentatte angrepene på Waras bolig ha påført PST nye bekymringer, mer arbeid og større utgifter. Det gir siktelsen mot justisministerens samboer et ekstra tungt alvor. 

Les også: «Hun scorer langt fra full pott når hun måles på disse to ordene»

Tor Mikkel Wara, eller «Tor Mikkel» som statsminister Erna Solberg nå konsekvent kaller ham, har engasjert seg sterkt i kjøret mot Black Box. Kronikken han skrev i Aftenposten i desember er alvorlig nok. Enda verre er det at han har gått offentlig ut etter at samboeren Laila Anita Bertheussen ble siktet og via advokat John Christian Elden støttet hennes utsagn om at PST er på villspor. Bertheussen selv hevder sin uskyld. Hun er bare siktet og verken tiltalt eller dømt. Som alle andre er hun uskyldig til det motsatte er bevist. Men Tor Mikkel Wara er justisminister. PST er direkte underlagt ham. Selv om han er i permisjon, må han forstå at han sender sterke signaler når han gir støtte til utsagn om at PST tar feil. Han har hatt valget mellom å være offentlig støttespiller for kjæresten eller å være statsråd. Han har valgt det første. Da kan han ikke fortsette som medlem av regjeringen.   

Regjeringen Solberg har en lang tradisjon med privatpraktiserende statsråder, der flere av regjeringsmedlemmene har trodd at de kan hoppe inn og ut av ministerrollen etter eget hode. Men det går ikke. Per Sandberg forsto det til slutt etter reisen til Iran. Sylvi Listhaug forsto det til slutt etter at hun skrev konspiratorisk om Ap på Facebook. Begge to måtte gå. Det må Wara også.