GARDERMOEN (Dagsavisen): Da Høyre avsluttet landsmøtet sitt for ett år siden, var det med en klar strategi og et tydelig ønske: Partiet ville ta rollen som det statsbærende partiet i Norge. Ap skulle presses fra posisjonen som det naturlige styringspartiet.
Ett år etterpå er det grunn til å gratulere med vel utført oppdrag. Det som var en blå og mørkeblå mindretallsregjering for ett år siden, er nå blitt en flertallsregjering med Høyre som det naturlige tyngdepunktet. Reformene er i ferd med å feste seg. Privatiseringen av togtrafikken har gått så langt at det ikke gir mening å bruke ordet statsbaner. Det heter ikke «vi» nå lenger. Heretter heter det Vy. Fylkene slås sammen, og regionene dukker opp en etter en: Viken, Vestland og Innlandet.
Før landsmøtet denne helgen, og før Wara-saken smalt som en sjokkgranat i det politiske Norge, kunne Erna Solberg tilfreds notere seg at Høyre er det største partiet på ANBs meningsmåling. Ap klarer ikke å sparke fra seg som opposisjonsparti.
«Slagordet» som oppsummerer den strategien Høyre har valgt for denne perioden, er «bærekraftig velferdssamfunn». Erna Solberg og Høyres frodige underskog av spinndoktorer er særdeles flinke til å spre dette varemerket og denne tanken om et trygt, bærekraftig Norge som styres fast, men mildt av et mykt Høyre i duse blåtoner. Men hun scorer langt fra full pott når hun måles på de to ordene.
La oss ta bærekraften først. Før Giske-saken spant av gårde igjen med uforminsket styrke i februar, var mediene og den offentlige samtalen preget av et Høyre i alvorlig trøbbel. Mye skyldtes abort-bråk, krisemålinger for juniorpartnerne og ganske elendige målinger for Høyre også. Men den mest alvorlige kritikken skyldtes at statsministeren hadde tatt til orde for å finansiere enkelte store utgiftsposter med penger «under streken» ved å ta penger rett fra oljefondet. Dette er den politiske varianten av Donald Ducks kjente triks med å knuse sparegrisen til Ole, Dole og Doffen når økonomien slår seg vrang. Høyre var ikke til å kjenne igjen. Rent bortsett fra at det var nettopp det Høyre var. Debatten ble en påminnelse om at Solberg har brukt oljepenger på en ganske frivol måte i lange tider. Før februar var omme, ble det ble stilt alvorlige spørsmål om hvorvidt det møysommelig sammenlappede regjeringsprosjektet kom til å rakne før neste stortingsvalg.
Bærekraft er et ord som kan romme det meste. For Frp vil det bety streng asylpolitikk og lav innvandring. For miljøpartiene vil det bety grønn omstilling og naturvennlig vekst. For Høyre betyr det en sunn økonomi, et velfungerende arbeidsmarked og et næringsliv som er tilpasset framtida.
Omstillingen går ufattelig tregt. Norsk økonomi er fortsatt farlig oljeavhengig. Klimamålene er fine nok, men tiltakene mangler. Erna Solberg klarer ikke å presentere en overbevisende og konkret plan for hvordan vi skal kutte utslippene med førti prosent i løpet av de neste elleve årene.
Når det gjelder velferd, er det lite som tyder på at blå er den varmeste fargen. Regjeringens egen melding om ulikhet, som ble lagt fram av en svært motvillig Siv Jensen, viser at forskjellene øker og at de rikeste rykker fra. I tillegg opplever de som tjener aller minst at de går ned i reallønn. Solbergs svar er å skyve partene i arbeidslivet foran seg. Hvis det stemmer at de lavtlønte sakker akterut, må det ifølge henne skyldes at «LO og NHO også videre har gjort noe galt siden det er de som i hovedsak styrer lønnsdannelsen i Norge».
LO har fremmet lavlønnskrav flere ganger og gjør det også i år. Men selv om de skulle få gjennomslag, vil det ikke endre ulikheten. LO forhandler på vegne av de organiserte. Det er de uorganiserte uten tariff som står aller nederst på lønnsstigen.
Også utenfor arbeidslivet merker de med trangest økonomi at den bærekraftige velferden regjeringen snakker om, ikke er bærekraftig for dem. I vinter har mange mistet retten til arbeidsavklaringspenger på grunn av innstrammingene. Planen var å få folk raskere i jobb. Resultatet er at man får folk raskere i fattigdom. Flere har måttet gå på sosialen, og vi hører gråtkvalte historier om syke mennesker som må velge om de skal kjøpe mat eller medisiner.
De blir neppe noe viktig tema på Høyres landsmøte. Men send dem gjerne en tanke neste gang noen snakker om bærekraftig velferdsstat.