Det er spesielt bekymringsfullt at ledigheten øker mest blant de yngste i arbeidsfør alder. Samtidig er det interessant å lese den ferske analysen fra Nav som peker fram mot 2035. Her spås det at Norge vil få mangel på arbeidskraft mens det på den annen side er fare for at stadig flere havner utenfor arbeidslivet.
En løsning på utenforskapet vil langt på vei avhjelpe mangelen på arbeidskraft.
Les også: «Krisen vil forsterke et allerede stort problem: De økende sosiale og økonomiske forskjellene»
Videre må vi forberede oss på en høyere omstillingstakt, som nå forsterkes av pandemien. Derfor er det på høy tid med en kompetansereform som sikrer livslang læring. Regjeringens melding var et skritt på veien, men fine ord må gjøres til mer konkret og offensiv handling. God nok finansiering er nøkkelen til å lykkes.
Den største mangelen på arbeidskraft ventes å bli blant yrkesfagutdannede, særlig innen helse og håndverk. Det spås også mangel på sykepleiere. Utfordringen blir i hovedsak å stimulere flere unge til å ta fagutdanning framfor å velge en akademisk karriere. Første steg på veien er å redusere frafallet i skolen, som paradoksalt er størst på yrkesfaglig retning.
Politikerne har ennå ikke klart å knekke denne nøtta.
Les også: Håpet Erna ville løse permitterings-floka: Oslo-bedrifter skuffet
Yrkesutdanningen og fagskolene styrkes. Norge må bli mer selvforsynt med fagarbeidere. Da vil vi ikke lenger ha så stort behov for utenlandsk arbeidskraft som i dag. Samtidig vil eksempelvis de polske arbeiderne, som Norge fortsatt trenger tilgang på, bli sikret norske lønns- og arbeidsbetingelser. EØS-avtalen er ikke noe hinder på dette punktet, snarere tvert om dersom handlingsrommet overfor EU utnyttes.
Det må kort og godt bli mer attraktivt å bli snekker, bare for å ta et eksempel. Her handler det blant annet om å legge til rette for et seriøst arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsforhold. Svaret er et organisert arbeidsliv der arbeidsgivere og fagorganiserte samarbeider til begge parters beste.