Tirsdag denne uka starter rettssaken mot Anders Besseberg i Buskerud tingrett. Besseberg var president i det internasjonale skiskytterforbundet IBU i 26 år. I 2018 trakk han seg fra presidentvervet etter anklager om bestikkelser, grov korrupsjon og å ha dekket over doping.
På noen vis sitter også den norske idrettsbevegelsen på anklagebenken. Anklagene mot Besseberg rimer dårlig med selvbildet til norsk idrett.
Heller ikke Norge er en uskyldsren øy i en skitten verden
Anders Besseberg gjorde en imponerende jobb på toppen av internasjonal skiskyting, og løftet sporten høyt – før han brått falt fra toppen for fem år siden.
Anklagene mot ham henger tett sammen med den russiske dopingskandalen under OL i Sotsji i 2014. De ble for første gang fremsatt av Verdens antidopingbyrå (WADA) i 2017. Det fikk snøballen til å rulle. Samme år innledet østerriksk politi en etterforskning som senere ble overtatt av norske Økokrim.
I 2021 publiserte en spesialkommisjon nedsatt av skiskytterforbundet den såkalte «Besseberg-rapporten». Den er breddfull av påstander om korrupsjon, bestikkelser og gaver, bruk av prostituerte, og påstander om at Besseberg skal ha hjulpet russiske utøvere unngå dopingetterfølgelse.
Tiltalen i rettssaken i Buskerud tingrett er en smørbrødliste av flere av disse ulike anklagene. Besseberg nekter straffskyld etter tiltalen.
Ingen er skyldig før man er domfelt i Norge. Det er likevel ingen tvil om at Besseberg-saken gir oss et innblikk i en ukultur på toppen av internasjonal idrett. Og at heller ikke Norge er en uskyldsren øy i en skitten verden.
Norge har lenge vært en forkjemper for en mer demokratisk og renere internasjonal idrett. Blant annet har fotballpresident Lise Klaveness vært forbilledlig klar i spørsmålet om fotball-VM i Qatar. Dette er folkebevegelsen norsk idrett på sitt beste, og noe å være stolt av.
Vi må likevel ikke se oss blinde på de mange positive siden av norsk idrett. Idretten er et mektig verktøy for autoritære statsledere som vil «sportsvaske» seg og regimet sitt, og for store pengeinteresser. Korrupsjon er altfor vanlig, og allmennhetens innsyn er gjerne sterkt begrenset.
Og heller ikke norske idrettsledere er hevet over fristelser.