Årets Pride-festival i Norge har et helt spesielt bakteppe. I april 1972 vedtok Stortinget at det var lov å elske en av sitt eget kjønn. Det er bare 50 år siden.
Motstanden har beveget seg fra den politiske ytterkant mot sentrum
2022 er også det første året den norske homobevegelsen opplever å være aleine hjemme uten sin fremste barikadestormer. I november i fjor gikk Kim Friele bort. Et liv i kamp var over. På hennes vakt ble altså forbudet mot sex mellom menn ble opphevet i 1972. Homofili ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1977. I 1981 ble diskriminering på grunn av seksuell legning tatt inn i straffelovens bestemmelse mot rasisme. Det er sterk symbolikk i at hun ble begravet på statens bekostning. En ære som tildeles av regjeringen. Hele Norge, storsamfunnet, mennesker av alle typer, sto i gjeld til henne.
[ Dagsavisen mener: Pensjonsutvalget har dessverre ikke funnet noen løsning for sliterne ]
Det er fortsatt ikke lett å være annerledes. Men det er blitt lettere. Hver femte nordmann syns fortsatt det er ubehagelig å se homofile kysse. En av fire liker det dårligere enn å se heteroseksuelle klemme eller kysse. Menn liker det mindre enn kvinner. Men, bare seks prosent av oss mener at homoseksuelle ikke skal få elske hvem de vil. Verden går framover.
Debatten i forkant av årets Pride understreker likevel at det fins sterke, reaksjonære motkrefter. Som tiltar i styrke. Frieles framkjempede rettigheter er ikke rettigheter som er vunnet en gang for alle. De må vinnes hver dag. Fagsjef i Agenda, Andreas C. Halse, oppsummerte i en kronikk denne uka hvordan motstand mot Pride-manifestasjonen i økende grad har blitt et samlingspunkt for ytre høyre og konservative kristne. Han ser også en tendens til at motstanden har beveget seg fra den politiske ytterkant mot sentrum. Det vitner om at det er blitt mer akseptert å være kritisk til Pride.
[ Dagsavisen mener: Bensinprisen er egentlig ikke høy i historisk sammenheng ]
I motkreftenes verden er Pride og arrangøren Foreningen FRI en politisk og ideologisk trussel. Men samfunnet og majoriteten har ingenting å frykte fra kjærlighet. Eller fra transseksuelle, som er spesielt utsatte for angrep. Og vi har heller ingen problemer med at barn og unge i skolens rammer lærer om rettigheter og frihet, om skeiv kjærlighet og menneskelig mangfold. At Pride-motstanderne skyver barna, de minst fordomsfulle av alle, foran seg i kampen mot toleranse, forteller mye om sinnelaget.
Homofiles rettigheter, kvinners rettigheter. Det er en evig kamp. Som angår oss alle.