Svenske tilstander

Fremskrittspartiet og Høyre roser den norske modellens resultater – men tar oss en helt annen vei.

Det vakte oppsikt da det markedsliberalistiske tidsskriftet The Economist for noen år siden lot en viking pryde forsida med overskriften «The New Supermodel».

De hadde studert den nordiske modellens resultater, og kunne ikke annet enn å bli imponert. Land som Norge gjør det godt på nær sagt alt som kan måles, med høy sysselsetting, produktivitet og trivsel, sunne statsfinanser og god helse.

Det til tross for at vi gjør alt feil ifølge klassisk frimarkedsideologi: Vi har sterke fagforeninger, høye skatter og en omfordelende velferdsstat.

Siden den gang har jeg sett vikingforsida bli brukt i et utall innledninger og foredrag. Ofte blir den ført som et bevis på at selv høyresida nå har forstått verdien av sosialdemokratisk regulerings- og fordelingspolitikk.

Paradoksalt nok har utviklingen i løpet av de samme årene galoppert i motsatt retning, med større klasseforskjeller, mindre fagforeninger og uthulede velferdsstater.

Det gjelder også vårt eget land, der finansministeren som gikk fra å angripe til å hylle den norske modellen like fullt har styrt skuta som en omvendt Robin Hood.

Sammen med Høyre har Frp omfordelt makt og rikdom, svekket insentivene til å fagorganisere seg, og strammet inn livreima til de med minst fra før.

Om man ønsker å forstå dette tilsynelatende paradokset, holder det egentlig å lese The Economist litt nøyere. Rett etter at de trykket vikingforsida si, ga de nemlig ut et temanummer om økonomisk og sosial ulikhet.

Der var de særlig opptatt av Sverige, som da hadde vært styrt av Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering i flere år.

Under overskriften «The New Model» – den nye modellen – oppsummerte de hva regjeringen på kort tid hadde gjort med folkhemmet:

«Landet i Europa med størst likhet får større forskjeller. Sverige har vært et foregangsland for mange av de sosiale forandringene som får ulikheten til å vokse.

Arveavgiften ble avskaffet i 2005, formuesskatten i 2007 og boligskatten i 2008. Takket være blant annet dette har kapitalinntektene vokst enormt, særlig på toppen av Sveriges inntektsskala.

Andre nyvinninger, som RUT-fradraget for tjenester i hjemmet, er utformet for å øke etterspørselen etter lavinntektsarbeidere.

Fagforeningsmedlemskap er på sin side ikke lenger fradragsberettiget. Samtidig har alle trygdeytelser, fra ledighetstrygd til uføretrygd, blitt mindre generøse, av kortere varighet og vanskeligere å bli berettiget til.»

The Economist beskrev også hvordan det på T-banestasjonene i Stockholm nå var plakater overalt med folk som tilbød billige vaske- og håndverkertjenester.

Kort fortalt: Landet hadde fått svekket mange av sine klassiske sosialdemokratiske kjennetegn, og gått i retning av et markedssamfunn likt det Thatcher skapte i Storbritannia på 1980- og 90-tallet.

Som Bjarne Riiser Gundersen viser i sin bok «Svenske tilstander,» har snuoperasjonen fra sosialdemokratisk samfunnsstyring til liberalistisk frislipp vært langt mer dyptgående enn som så.

Ett av forholdene han peker på er den såkalte Ebo-loven, «lagen om eget boende», som siden midten av 1990-tallet har gjort det mulig for asylsøkere og flyktninger å hoppe av det offentlige bosettingsprogrammet og flytte dit de vil.

Mens du i Norge mister pengestøtte og sosiale rettigheter hvis du forlater din tildelte kommune, veier frivillighetsprinsippet mye tyngre i Sverige, der selv språkopplæring er selvvalgt så lenge du ikke mottar sosialhjelp.

Segregeringen dette fører til forsterkes av et annet eksempel på liberalistisk frislipp, nemlig den halsbrekkende liberaliseringen av skolesystemet som ble innledet med Moderaternas friskolereform på 1990-tallet, og som ingen sosialdemokratisk regjering siden har villet gjøre noe med.

Resultatet er det Riiser Gundersen kaller «en kruttsterk kombinasjon: fritt skolevalg helt ned i grunnskolen; offentlig fullfinansiering av private skoleplasser; ingen begrensning på utbytte eller kjøp og salg av skoler».

For markedsliberalister bør statens oppgaver begrenses til et absolutt minimum.

Idealet er «nattvekterstaten», der myndighetene tar seg av politi, rettsvesen og forsvar, og overlater resten til markedet. Men selv som nattvekterstat feiler Sverige på spektakulært vis: I fjor ble det registrert over 300 skyteepisoder i det offentlige rom i regi av kriminelle nettverk, det vil si nesten én episode hver dag.

Av de mange skytingene som ender i dødsfall oppklares bare én av fem; over 600 drap er per i dag uoppklarte. De kriminelle nettverkene florerer, og har slått dype røtter i arbeidsmarkedet – slik blant annet journalist Elinor Torp nylig har vist i sin bok «Vi, skuggorna».

Vi bør bekymre oss mer for svenske tilstander i Norge, men også lære oss å henge bjella på katten.

Høyrepartiene anerkjenner kanskje resultatene av den samfunnsmodellen sosialdemokratiet bidro til å skape, men de undergraver og svekker samtidig forutsetningene.

Under Høyre og Frp har vi gått fra den norske modellen til en litt mer unorsk en. Vi blir litt mer som andre land, med et svakere regulert arbeidsliv, mindre trygge arbeidstakere, flere private løsninger, lavere produktivitet og dypere klasseforskjeller.

Regjeringens beslutning om å innføre såkalt «fritt skolevalg» i hele landet – til tross for sterke advarsler fra elever, lærere og forskere i Sverige – er den foreløpig siste spikeren i kista på den norske modellen.

Selv om vi har en lang vei å gå før vi har svenske tilstander i Norge, både når det gjelder deregulering, privatisering og segregering, er det ikke tvil om hvilken retning vi er på vei.

I vårt naboland er Sverigedemokraterna nå det største partiet på flere meningsmålinger; blant arbeidsfolk (herunder mange innvandrede svensker) har de lenge vært størst. «Var dyker fascismen upp?», spurte nylig forfatteren Kajsa Ekis Ekman, og svarte: «Där samhällen slutar fungera. Det offentliga har i Sverige under decennier sagt upp ansvaret för bostäder, arbete, sjukvård, skola, kollektivtrafik, brottslighet. Priset betalar vi nu».