Skadeskutt 70-åring

Laber interesse for NATO og sikkerhetspolitikk.

Et 70-årsjubileum skal være en fest og ikke en vits. Det mange vil huske best fra NATOs jubileumsmøte i London denne uka er at Boris Johnson, Justin Trudeau og Emmanuel Macron spøkte om Donald Trump under en mottakelse i Buckingham Palace.

Trump ble fornærmet og forlot toppmøtet i rasende fart med en bemerkning om at Trudeau er falsk. Men det hadde vært et godt møte, slo USAs president fast.

Det kan diskuteres hvor godt det var. Jeg har overvært flere NATO-møter og mitt inntrykk av møtet i London er at det ikke er blant de beste i NATOS historie for å si det forsiktig.

Det skyldes ikke bare konfliktene som river og sliter i alliansen. NATO har ofte opplevde dype indre konflikter.

Atomvåpenpolitikken på 1950- og 1960-tallet skapte for eksempel alvorlige samarbeidsproblemer. Det samme gjorde moderniseringen av de kjernefysiske mellomdistanserakettene i slutten av 1980-årene.

NATO klarte også å håndtere den krevende overgangen til tida etter Sovjetunionens sammenbrudd. Den kalde krigen var vunnet. Hva nå? «Out of business or out of area»? NATO valgte det siste og fant nye slagmarker blant annet i Afghanistan.

Hovedproblemet denne gangen skyldes at møtet ble dominert av tre superegoer. Først og fremst av USAs president Donald Trump som ikke er opptatt av NATO, men bare av seg selv.

Frankrikes president Emmanuel Macron bidro ikke til et positivt møte med sin uttalelse om at NATO er «hjernedødt».

Tyrkias stadig mer antidemokratiske president, Recep Tayyip Erdogan, utfordret alliansen med sin trussel om å skrote støtten til de baltiske landene.

Når i tillegg verten for jubileumsmøtet, statsminister Boris Johnson, er en av de verste statsministrene i Storbritannias nyere historie og Tysklands Angela Merkel er på vei ut av det gode selskap, er det imponerende at generalsekretær Jens Stoltenberg klarte å holde gjengen samlet rundt bordet.

Her hjemme er NATOs 70-årsjubileum blitt feiret i stillhet.

Verken statsminister Erna Solberg eller utenriksminister Ine Eriksen Søreide har gjort stas på jubilanten.

Stortinget har knapt registrert at NATO fyller år. Det er for øvrig i tråd med de siste årenes mangel på debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikken. Saker som regjeringen anser som vanskelige feies under teppet eller de sendes i hemmelighet over til Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité.

Hemmelighetskremmeriet i den utvidede setter bom for en åpen demokratisk debatt og det svekker velgernes tillit til Stortingets behandling av saker som angår Norges forhold til andre land.

Det har ikke alltid vært slik. I årtier foregikk det en spennende utenriks- og sikkerhetspolitisk debatt i og rundt Arbeiderpartiet.

Norges tilslutning til NATO i 1949 tilhører ett av de mest dramatiske kapitlene i norgeshistorien. Det endte nesten med regjeringskrise. Da statsminister Einar Gerhardsen ikke fikk med seg regjeringen på sitt ønske om et nordisk forsvarsforbund, rømte han Oslo. Gerhardsen vurderte å trekke seg som statsminister.

Nestleder Trygve Bratteli og forsvarsminister Jens Chr. Hauge måtte presse Gerhardsen tilbake til regjeringen.

Skepsisen til NATO slapp aldri taket i Gerhardsen. Bruddet mellom Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie kan tidfestes til NATO-møtet i Paris høsten 1957. Statsminister Gerhardsen holdt en tale der han slo fast at Norge ikke ønsket atomvåpen.

Han foreslo at NATO skulle utsette spørsmålet om å plassere mellomdistanseraketter i Tyskland. Partisekretæren raste. Haakon Lie og Einar Gerhardsen kom aldri på god talefot igjen etter Paris-møtet.

Det går en linje fra diskusjonen om NATO-medlemskapet i 1949 til etableringen av venstresidens avis Orientering i 1952, til påskeopprøret blant Aps studenter 1959 og til dannelsen av SF (SV) i 1961. I dag er diskusjonen om NATO historie. Folk bryr seg ikke om NATO og sikkerhetspolitikk.

Velgerne har samme lidenskapsløse forhold til NATO som til sitt forsikringsselskap. Det er dyrt, men nødvendig.