Rasister ingen adgang

Fascister er ikke legitime aktører i det offentlige ordskifte, men en trussel. Bra jobba, Arendal.

Av Mohamed Abdi, lærerutdanna samfunnsdebattant og skribent med røtter i Stavanger, Drammen og Somalia. Skriver hver fjerde uke i Dagsavisen

 

Sørvest i Hviterussland ligger den historiske byen Brest. En by som har flere mørke kapitler i sin historie. Ett av disse kapitlene ble gjenåpnet i vinter da en gruppe bygningsarbeidere som skulle bygge luksusleiligheter vest i byen, oppdaget noe grusomt: en massegrav. Funnet av over 1200 levninger av det som en gang var byens jøder, viser nok en gang hvordan Holocaust fortsatt preger oss.

Forrige uke – mer enn 75 år etter det brutale og industrielle folkemordet – ble disse menneskene begravd. De får endelig hvile i fred for alltid. Jeg skriver om dette funnet av flere grunner. Blant annet fordi denne nyheten ikke fikk særlig mediedekning i Norge. Men også fordi Holocaust ikke bare er noe som skjedde i fortida – noe tilbakelagt – og noe som fortsetter å prege oss. På måter som vi ikke alltid er klar over. Ikke minst den fortsatte eksistensen og utbredelsen av holocaustfornektelse i offentligheten.

Da Weekendavisens redaktør Martin Krasnik på lederplass tidligere denne måneden kalte Stram Kurs-politikeren Rasmus Paludan for nazist, gjorde han noe som norske lederskribenter og kommentatorer så langt ikke har hatt mot til å gjøre: Å kalle en nazist for en nazist. Det sitter langt inne for norske lederskribenter og kommentatorer å kalle «vår lokale» nazist for nazist. De går heller for «innvandringskritiker», «høyreradikal» eller «høyrepopulist» – alt for å unngå det ordet som er riktig: nazist. Det første steget for å ta tak, er å gi det et navn, først da kan vi identifisere problemet og stille en diagnose.

Lederen av mikropartiet Alliansen, Hans Jørgen Lysglimt Johansen, minner til forveksling på det Krasnik kaller en nazist og fikk nesten andre år på rad plass på det mange kaller «demokratiets dansegulv». Vi snakker om Arendalsuka som finner sted i august. I årevis har Lysglimt på sosiale medier benektet Holocaust, spredd grove antisemittiske konspirasjonsteorier, islamofobi, homofobi og rasisme. Han har også tatt til orde for statskupp i vårt naboland (Sverige) og kalt sentrale myndighetspersoner, som statsminister Erna Solberg, for «landssviker».

Etter massive reaksjoner fra enkeltpersoner, organisasjoner, ungdomspartier og til og med landets største parti (Arbeiderpartiet) fattet rådet et nytt vedtak i går og tillater lengre ikke Alliansen og Sian adgang til Arendalsuka. Det er ingen skam å snu vil mange si nå. Men dette må settes inn i et større perspektiv: Overton-vinduet. Hva skjer med en offentlighet hvor noen sentrale arrangører ønsker å legitimere høyreekstreme som legitime aktører i det offentlige ordskifte? Og hvem sitt ytringsrom blir begrenset av slikt? Dette vinduet som er oppkalt etter amerikaneren Joseph P. Overton, handler om at man flytter grensene i offentligheten for hva man tillater og dermed gjør farlige ideologier, tankegods og ideer som det Alliansen står for stuerene.

Da sekretariatsleder og rådmann i Arendal Harald Danielsen i sin innstilling til rådet, gikk inn for at man ikke skal gi standplass til Alliansen, men tillate dem å ha arrangementer, gikk han ikke langt nok. Argumentene og den omfattende dokumentasjonen han kom med om Alliansens virksomhet, burde være nok for å trekke en annen konklusjon: Utesteng Lysglimt og Alliansen fra hele Arendalsuka.

Fredag forrige uke gikk rådet som er ledet av Arendals ordfører Robert Nordli, inn for at man allikevel skal tillate Lysglimt og hans antisemittiske, islamofobe og homofobe kamerater adgang til Arendalsuka og gi dem standplass. Nordli selv stemte for Danielsens innstilling, mens flertallet i rådet bestående av representanter fra LO, NHO og Universitet i Agder stemte for at Alliansen skal også få standplass. Rådet begrunnet dette med: «ytringsfrihetens vide rammer» og at det er viktig at alle meninger må komme ut. Men holocaustbenektelse er ikke bare en mening – det er hatprat og en antisemittisk handling. For det første er troll fantasifostre, mens fascister er ekte. For det andre er dette standpunktet et eksempel på hvordan man normaliserer og legitimerer farlig tankegods som tilhører historiens søppeldynge uten å tenke over konsekvenser. Det rådet gjorde før de tok til fornuft igjen i går, var et eksempel på «Overton-vinduet».

Arendalsuka ville også ha brutt sine egne kriterier som eksplisitt sier at en «aktør som står for et antidemokratisk eller voldsrettet budskap får ikke delta». Arendalitter liker å kalle byen sin for «rasismefri sone». Kunne man følge opp tradisjonen med at Arendal skal være rasismefri sone samtidig som man tillot rasisme på torget? Nei, derfor er snuoperasjonen til rådet viktig. Fordi det er ingen som helst verdi eller meningsbrytning bak det å tillate spredningen av holocaustbenektelse i offentligheten. Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Holocaust fant sted eller ikke. Det gjorde det. Dette er ingen debatt.

Den italienske forfatteren, kjemikeren og Holocaust-overlevende Primo Levi sa det best: De som benekter Holocaust, er de første til å skape et nytt Auschwitz. Eller som forfatteren Monica Csango skriver i en kommentar i VG om vår tids hat for minoriteter: «Feiler vi overfor minoritetene våre, så feiler demokratiet. Det kan vi ikke tåle.»

Vi feiler ikke med demokratiet og ytringsfriheten ved å sette noen grenser mot åpenlys hatefulle handlinger – vi styrker demokratiet fordi ytringsrommet til utsatte religiøse og etniske minoriteter blir større. Dette bør være lærdommen fra historien.