Pølsemann, pølsemann…

«Børs og Katedral»: En pølsemann vil aldri anbefale deg å kjøpe en salat hos konkurrenten på den andre siden av gata, selv om det kanskje hadde vært et godt råd for noen av oss.

Finansnæringen er stappfull av fyndord og «onelinere». En klassiker som gjerne tilskrives investoren Warren Buffet er «Spør aldri en frisør om du trenger å klippe håret».

Hvorfor ikke, kan man jo spørre seg? Frisører har jo god greie på hår. Og hvorfor bryr en investor seg med hårklipp? Årsaken er at frisøren ikke har nøyaktig den samme interessen som deg.

Hun er tjent med at du klipper deg så ofte som mulig og velger så mange ekstratjenester (vask, hårprodukter etc.) som mulig. Da tjener hun mest. Du er derimot tjent med kun å klippe deg så ofte som nødvendig og kun å kjøpe så mange ekstratjenester som er nødvendig for å dekke ditt behov. Dette er ikke det samme, selv om vi ofte lurer oss selv til å tro det.

Hver eneste dag ber nordmenn om råd fra vaskemaskinselgere om hvilken vaskemaskin vi trenger og får som svar at vi burde vurdere en som er litt dyrere enn den vi kom for å se på. Vi spør de som lever av å selge aksjefond hva vi burde gjøre med sparepengene våre og får råd om å investere dem i aktivt forvaltede aksjefond.

Vi spør hun som lever av å selge klær om buksa sitter pent over rumpa vår og får som svar at vi ser fantastisk godt ut i buksa hun har funnet fram til oss. Vi spør en bilselger hvilken modell hun anbefaler, og blir vist modeller med deilige skinnseter og kraftige motorer av merket hun selger.
 
Alle disse rådene kan selvsagt være både ærlige og velmente. Men det er svært lite som antyder at du bør ta for gitt at det er slik.

En pølsemann vil aldri anbefale deg å kjøpe en salat hos konkurrenten på den andre siden av gata selv om det kanskje hadde vært et godt råd for noen av oss. Han vil anbefale deg en pølse. Det er det han selger, og det han tjener penger på.  

Pølsemenn finner du overalt. Og de blir stadig mer oppfinnsomme når det kommer til å anbefale at vi spiser mer pølse. Da såpekokerne fant ut at folk drøyde oppvaskmiddelet begynte de å selge såpen sin i form av «Vaskemaskintabletter». Mindre søl var argumentet, og det er vel og bra.

Men det betød også mer penger inn til selgerne ettersom prisen for en tablett oversteg hva vi hadde betalt for pulveret til en enkelt vask fram til da. Etter en stund oppdaget folk at de kunne halvere kostnadene sine til oppvaskmiddel ved å simpelthen kappe vasketablettene i to før de brukte dem. Det var åpenbart uakseptabelt for Vaskemiddelprodusentene.

Hva skulle de gjøre nå? Jo, de møtte denne utfordringen mot sine inntekter med å pakke inn hver enkelt tablett i gelantin eller å plassere en slags klinkekule midt i tabletten. Ikke for å gjøre oppvasken din renere, men for at det skulle bli vanskeligere for deg å dele vasketabletten i to. Rustningskappløpet fortsetter.

Hver eneste endring i et produkt vil presenteres som en forbedring for deg. Det kan være sant eller usant, men det som alltid er sant er at de som lever av å selge det ville påstått at endringen var til din fordel uansett.

For de som lever av å selge oss ting er det ekstremt lønnsomt om de kan få oss til å tro at de er rådgivere og ikke selgere. Hva gjør du med det? Det samme gamle, er jeg redd. Gjør ditt eget detektivarbeid. Få deg rådgivere som ikke lever av å selge deg noe, men som er opptatt av hva som er bra for deg.

Og bruk en fast frisør som er opptatt av at du skal være fornøyd kunde i mange år framover. Da kan du oppleve at hun sier: «Du ser bra ut på håret, kom tilbake om 14 dager.»