Nye åpninger i Midtøsten

Fredsavtalene mellom Israel og to arabiske stater er blant de mest undervurderte noensinne.

For få måneder siden ville det ha vært utenkelig, men nesten hver dag de siste ukene har de arabiske storavisene vist bilder av israelere og arabere som omfavner hverandre.

De uvanlige bildene er et direkte resultat av fredsavtalene som ble undertegnet den 15. september mellom Israel, Bahrain og De forente arabiske emirater.

Les også: Hun fikk livet snudd på hodet da hun oppdaget at hennes forfedre var av jødisk bakgrunn (+)

De kommende ukene er flere fredsavtaler ventet.

Men avtalene blir til tider latterliggjort, undervurdert og selv fordømt. Det sies at disse arabiske statene aldri lå i krig med Israel. Men hovedinnvendingen – og det som gjør mange frustrerte – er at fredsavtalene svekker palestinernes forhandlingsposisjon, siden de blir stående mer alene.

Så hvorfor er da avtalene så dramatiske, hvordan kan de likevel forandre Midtøsten?

Jo, i over 70 år har arabiske regimer – uten unntak – bevisst skapt et hat mot Israel. Det begynte i skolene og fortsatte i statskontrollerte aviser og fjernsynsstasjoner.

Målet var å avlede oppmerksomheten bort fra egne fadeser hjemme og rettferdiggjøre behovet for militaristiske, ikke-demokratiske og undertrykkende regimer. Og var det en ting islamistene kunne støtte deres forhatte undertrykkere i, så var det disse rasistiske fiendebildene.

Det hele vokste til mytiske proporsjoner.

Konflikten mellom israelerne og palestinerne ble «alle konflikters mor». Sant nok, konflikten mellom israelerne og palestinerne er hard og brutal, først og fremst for palestinerne under okkupasjon. Men for resten av Midtøsten, og her dreier det seg om flere hundre millioner mennesker, er mangelen på demokrati og regimebrutalitet blant de viktigste problemene.

Dette så en i begynnelsen av 2011, da millioner av mennesker i hele regionen forsøkte å fri seg fra diktatorene sine. Israel var aldri hovedproblemet i Midtøsten.

Det regimeinspirerte hatet ble så gjennomsyrende at det også var med på å ødelegge egne samfunn. Det var med på å hindre framveksten av liberale og tolerante politiske tradisjoner. En ser det i dag, der sunnimuslimer kjemper mot sjiamuslimer og der homoseksuelle i verste fall blir henrettet.

Regionen er nå preget av så mange kriger at en faktisk ikke lenger kan vite hva det siktes til når man bruker terminologien «Midtøsten-konflikten».

Les også: Derfor vender nå folk fra hele verden hjem igjen til Sudan etter tiår i landflyktighet

Det som nå skjer, etter avtalene, er at disse fiendebildene begynner å bli bygget ned.

Allerede nå strømmer forretningsfolk fram og tilbake mellom de tidligere frontlinjene. Universitetene inngår samarbeidsavtaler. I tillegg må en ikke glemme at Gulfstatene er tonesettende, ettersom de store satellittkanalene Al Jazeera og Al Arabiyah kommer herfra.

Utallige arabiske intellektuelle har også flyttet til Gulfen for å innta posisjoner i de mange nyetablerte universitetene og tenketankene.

Men det er ikke noen tvil om at tilnærmingen mellom Israel og de arabiske landene svekker palestinerne.

Statsminister Benjamin Netanyahu trekker sitt land i autoritær retning og er heller ikke interessert i en fred som kommer med en pris – å opprette en palestinsk stat. Hans fokus i dag er egen politisk overlevelse i håp om å hindre at han blir sendt i fengsel for korrupsjonsforbrytelser.

Saken er imidlertid den at det ikke kun er israelerne som har hindret en fredsløsning her, det palestinske lederskapet er absolutt medskyldig. I 2002 la en samlet arabisk verden fram et historisk fredsforslag, som inkluderte opprettelsen av en palestinsk stat og at Israel får fred med alle arabiske land.

Men siden 2006 har palestinerne selv vært splittet, med en regjering på Vestbredden og en i Gaza, og ute av stand til å ta vanskelige beslutninger. Etter 14 års venting sier nå flere og flere arabiske land at nok er nok og inngår heller sine egne fredsavtaler med Israel.

Men med ett skjer det noe på palestinsk side.

Les også: – Selv da krigen var på sitt verste, var restauranter og kinoer åpne. Nå har ingen råd til noe (+)

Etter årelang passivitet har det palestinske lederskapet omsider skjønt at de må våkne. President Mahmoud Abbas, som i 2005 ble valgt til en fireårsperiode og ennå styrer, snakker endelig om at valg må holdes, om enn ikke til sin egen posisjon.

Så lenge Netanyahu styrer er ikke noe mulig, men spørsmålet er om disse nye alliansene i Midtøsten vil tvinge palestinerne til å skifte kurs: Den såkalte antinormaliseringslinjen som palestinerne fremmet, og som nå kollapser, var basert på opprettholdelsen av fiendebilder, bilder som til tider kunne bli rasistiske og groteske: Israel ble et slags metafysisk uttrykk for ondskap. Men på sett og vis ble da Abbas også fengslet inne i sin egen strategi.

Men på sikt kan disse nye fredsavtalene faktisk tjene selv palestinerne.

Konflikten mellom israelerne og palestinerne vil bli avmystifisert, den vil ikke lenger ha det apokalyptiske preget av å være en konflikt med hele den muslimske verdenen.

I stedet vil konflikten, vanskelig som den er, være preget av helt konkrete utfordringer på Vestbredden og i Gaza som vil kreve helt konkrete politiske løsninger. Men uten dette apokalyptiske snevet, vil svarene kunne komme lettere.

Poenget er at en fred her ikke kun dreier seg om land og israelsk okkupasjon, men også en ofte uteblivende arabisk aksept av den andre, israelerne. Men da vil de nye fredsavtalene, som nettopp inkluderer en slik aksept, på sikt kunne framskynde en palestinsk-israelsk fred – altså at freden kommer gjennom de nye avtalene.

I tillegg må en ikke glemme at jo flere arabiske stater Israel har fred med, jo mer begrenset vil Israel bli i sin handlingsfrihet og undertrykking på Vestbredden.

En skal ikke være naiv, de nye fredsavtalene har lite med for eksempel luftige ideer om demokrati å gjøre. I stedet var det en felles frykt for et iransk hegemoni, samt en tanke om å kombinere israelsk høyteknologi og gulfarabiske investeringsevner, som brakte dem sammen.

Les også: – Det er bare et tidsspørsmål før landet ikke vil greie å levere medisiner, mat og bensin

Men som alltid i internasjonal politikk vil ringvirkningene gå hinsides hensiktene.

I forrige uke kunne Dagsavisen rapportere en sensasjonell nyhet – at De forente arabiske emirater allerede nå forsøker å få i stand fredssamtaler mellom Syria og Israel. Denne nyheten ble søndag bekreftet av den arabiske storavisen Asharq al-Awsat.

Midtøstens kart er i fred med å bli tegnet på nytt. Og som følge av de mange nye alliansene, vil nye åpninger bli skapt med overraskende muligheter vi ennå ikke kan forestille oss i dag. Ja, derfor blir det historisk.