Noe er råttent i velferdsstaten

Over tre av fire nordmenn eier sin egen bolig. Slik jeg skriver i boka «Det norske hjem», har den såkalte eierlinja vi har lagt til grunn for boligpolitikken siden andre verdenskrig, virket. I hvert fall for et stort flertall.

For når dette legges fram som et bevis på norsk boligpolitikks suksess, glemmer vi et viktig element: Nesten én av fire står utenfor det gode selskap. Det er ikke tilfeldig hvem som ikke er på eierlaget: Det er de lavest lønte og minst formuende av oss.

De subsidierer de heldige boligeierne gjennom en skattepolitikk som skal underbygge eierlinja.

Den samme skattepolitikken har bidratt til å presse prisene opp: Siden begynnelsen av 2000-tallet har boligprisene steget dobbelt så raskt som lønnsveksten i samfunnet.

Norsk boligpolitikk virker på denne måten i dag til fordel for dem som eier sin egen bolig, på bekostning av dem som ikke gjør det. Og det går ikke i riktig retning, for dem som måler eierandel som suksess.

Andelen av oss som eier boligen vår, har falt de senere årene – mest blant dem med lav inntekt.

De som ikke eier bolig har med andre ord dårlige utsikter til noen gang å komme seg inn i et marked, der prisveksten langt overgår hva det er mulig å spare. De er i tillegg overlatt til et leiemarked som både er dårlig regulert og uforutsigbart. Eierlinja har medført at leiesektoren er blitt stemoderlig behandlet.

I leiemarkedet er bokostnadene i snitt langt høyere enn for dem som eier bolig. Slik blir det enda vanskeligere å legge seg opp egenkapital. I tillegg er boligene på det private leiemarkedet ofte av dårligere kvalitet enn eierboligene, og mange opplever diskriminering og ulovlig behandling, slik kampanjer som #mindrittleilighet viser sjokkerende mange eksempler på.

Så hva skal vi gjøre?

På mange områder er den norske husleieloven god. Det hjelper imidlertid lite når den i mange tilfeller ikke overholdes, bevisst eller ubevisst. Maktforholdene i leiemarkedet er skjeve.

Leietakere i en presset situasjon vil godta det meste, for å skaffe seg tak over hodet.

Forbrukerrådet har derfor tatt til orde for å endre loven slik at den i langt større grad i dag blir en forbrukerlov. Det er lurt. For eksempel bør hovedregelen være tidsubegrensede leiekontrakter, med få unntak.

En mulighet er også å pålegge uprofesjonelle utleiere obligatoriske kurs i husleieloven.

Vi bør ikke stoppe der. Det er sjeldent jeg tar til orde for å tilrettelegge for store kommersielle aktører på bekostning av små. I leiemarkedet er det imidlertid nettopp dette vi må gjøre. For myndighetene ville færre store aktører ha gjort det langt lettere å kontrollere om regelverket faktisk overholdes, og dessuten drive tilsyn.

Leieboerforeningens erfaringer er dessuten at større profesjonelle aktører som driver med utleie som egen virksomhet, er mer interesserte i å sørge for langsiktige og stabile boforhold og har insentiver for å skape gode bomiljøer. For å gjøre det mer attraktivt å drive profesjonell utleie, trengs nye skatteregler.

I dag er det mer gunstig å bygge og leie ut til næring, enn til folk som trenger et sted å bo.

Opprydning i leiemarkedet er viktig, men langt fra nok. Vi trenger en mer nøytral boligpolitikk. I dag subsidieres eiere, mens de som ikke kommer seg inn på boligmarkedet, ikke får noen lignende støtteordninger.

Det er det motsatte av Robin Hood: I boligmarkedet blir det stadig mer til de rike, og de fattige betaler prisen. Den offentlige stimulansen av eierskap er heller ikke så klok: Den bidrar til å gjøre oss sårbare, både som enkeltpersoner og som samfunn, fordi vi sylter alle midler vi har, pluss dem vi får låne, ned i eiendom.

Skattesystemet bør likebehandle leietakere og eiere, blant annet gjennom færre skattefritak for dem som eier. Det er mer rettferdig, og vil også kunne bidra til en nedkjøling av boligmarkedet som både er lurt av hensyn til finansiell stabilitet, og som kan gjøre drømmen om å eie egen bolig mer tilgjengelig for flere.

Dette er lettere sagt enn gjort. Når så mange eier bolig, blir det selvfølgelig vanskelig å foreslå politiske endringer som vil få konsekvenser for boligeierne. De som står utenfor markedet, utgjør et mindretall og er ikke organisert i nevneverdig grad. Det gir dem redusert påvirkningskraft.

Det er imidlertid politikernes ansvar å ivareta interessen også til dem som er i mindretall og har lite.

Det innebærer ikke å ta avskjed til boligeierskap. Det å eie vår egen bolig er en så sentral del av vår historie og kultur at de fleste fremdeles vil ønske det. Men politikken må sørge for gode boforhold også for dem som ikke eier, og i alle fall ikke bidra til å gjøre veien inn i det gode selskap enda vanskeligere for dem.

Et godt, trygt sted å bo er blant menneskers mest grunnleggende behov – enten man eier eller ikke. Det er noe råttent i et system som ikke evner å sørge for det.