Når billige bøker blir dyre

Sommeren står for døra, og både forlag og bokhandlere girer opp billigbok-pushingen. Krim og feelgood i store stabler, i selskap med bestselgere av bestselgende forfattere. Sistnevnte kategori oftere og oftere i spreke nye instagram-vennlige omslag, redesignet slik at alle bøkene i et forfatterskap matcher den sist utgitte tittelen.

For lesere er det fint. Selv om billigbøker ikke egentlig er så billige lenger, med priser tett innpå 200-lappen for romaner trykket i liten font på halvgrovt papir i mykt omslag. Det er ikke mange år siden standardprisen på pocketer var mye lavere, godt under 100-lappen. Men slike utgaver gjør i det minste bøker lett tilgjengelige, i et veskevennlig format som fint tåler både sand, regn og solkrem.

For forfatterne, viser det seg, er det mindre å hente på at forlagene satser på billigutgaver av bøker. Ifølge billigbokavtalen fra 2008 får forfatteren kun ti prosent av inntektene fra hver solgte pocketbok, eller 12,5 dersom de selger mer enn 15.000 eksemplarer. For uinnbundne bøker får de tjue prosent, riktig nok med utgangspunkt i kun 85 prosent av utsalgsprisen, noe som gir 17 prosent i praksis. Eller, for å si det på en annen måte: Jo Nesbø tjener 59 kroner per «Kniv» som selges til 349 i hardt omslag, men kun 18 kroner for hver «Macbeth»-pocket du eller jeg kjøper til 179 kroner, og magre åtte kroner for «Tørst»-pocketen til 79.

Derfor, fordi han «ikke orker» den lave royaltysatsen på billigutgavene lenger, har forfatter Tore Renberg nå gått til pocketstreik, kunne Klassekampen melde tidligere i uka. Renberg nekter forlaget sitt å gi ut bøkene hans i pocket før billigboksatsen øker, og vil gjerne ha med seg flere forfattere på streiken.

Anne B. Ragde støtter Renbergs initiativ. Men hun vurderer også å gå enda lenger, og framforhandle en egen billigbokavtale for seg personlig, direkte med forlaget, dersom forlagsbransjen generelt ikke ønsker å øke forfatternes royaltysats generelt. «Dårlige kollektive avtaler er en trussel for den solidaritetstankegangen som norsk bokbransje er blitt kjent for», mener hun, stadig ifølge Klassekampen.

Frustrasjonen er lett å forstå. Det virker rett og rimelig at forfatterne bør få en større bit også av den billigste kaka. Særlig når det er den det satses stadig mer på fra forlagshold og hos bokhandlerne. Ifølge Forfatterforeningen (DnF) har markedet for pocketbøker økt siden avtalen ble undertegnet i 2008. Flere titler enn før kommer i pocket, og disse billige bøkene er altså ikke så billige lenger. På disse elleve årene har dessuten strømming av lydbøker kommet til, og der får forfatterne ulikt og i flere tilfeller veldig dårlig betalt. Både billigbok- og lydbokinntektene direkte til innholdsprodusenten, altså forfatteren, bør økes.

Det er imidlertid lite sannsynlig at sololøp à la Ragdes forslag er veien å gå for norske forfattere generelt. Den norske bokbransjen, som resten av det norske samfunnet, har en lang og god tradisjon for kollektive avtaler. De sikrer at ikke bare bestselgerne som Jo Nesbø klarer seg, men at også de forfatterne som selger mindre har mulighet til å tjene på jobben sin. Anne B. Ragde hadde selv gitt ut flere titalls bøker som ikke akkurat sprengte salgsstatistikken før braksuksessen med «Berlinerpoplene» i 2004.

Og et raskt blikk til sakprosaforfatterne viser at kollektive avtaler er tingen. De har ingen kollektiv avtale, så for sakprosa tilbys forfatterne ned mot fem prosent royalty for billigbokutgaven. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) ser til Forfatterforeningen, og ønsker seg «like mye» som dem.

Forfatterforeningen har allerede varslet at de vil møte forlagene for å lage en ny og bedre avtale for bruk av forfatternes tekster i strømmetjenester. Det ville være rimelig å oppjustere royaltysatsen for billigbøker, uansett sjanger, i samme slengen.