Litt korona-optimisme

Koronaen er tøffe tider, men den har likevel lært oss et par ting som ikke bør gå i glemmeboka.

Det finnes mer enn nok grunner til å se mørkt på livet for tida. Det er generelt deprimerende med pandemi. Folk blir syke og dør. Vi kan ikke besøke besteforeldrene våre. Vi er skuffet over enkelte av våre medborgere, som bare føler dugnadsånden så langt den ikke kommer i veien for en hyttetur eller en fest. Det er tomt for dopapir og kikerter.

Denne uken ble det klart at de strenge smittevernstiltakene må fortsette, i det minste i en stund til. Det tror jeg er bra. Det er et nødvendig onde. Men det er ikke et evig onde. En dag skal vi ut på den andre siden av koronatunnelen, og da blir det fristende å kaste alle restriksjoner, pålegg og huskeregler på sjøen. Det tror jeg er en tabbe. Dette er en unik situasjon som vi bør prøve å lære av.

Derfor har jeg funnet frem tre (i første omgang) tiltak fra årets koronavirusepidemi som jeg håper vi kan videreføre etter at sykdommen er bekjempet.

1. Det digitale sosiale: Noe av det mest imponerende med årets krise har vært hvor fort vi lagde oss sosiale arenaer på internett. Til å begynne med var de kanskje mest etterligninger av det virkelige liv, men mennesker tilpasser seg fort og det er ingen sak å ha noe å gjøre hver eneste kveld.

Musikere og komikere har streamet show fra stuer og garasjer. Greit nok, kvaliteten har vært varierende, men det er den sørenmeg på Latter og John Dee også. Det har vært flust av digitale spørreleker. Noen av dem arrangert av drevne folk, andre av noen som endelig har turt å prøve seg som quizmaster nå som de ikke trenger å gå ut for å ha quiz. Museer over hele verden har «åpnet dørene» for digitale omvisninger. Vi kan se revemating fra dyreparker, få matlagingskurs fra mesterkokker og trene sammen med venner eller fremmede.

Når verden åpner seg igjen etter koronaen, skal vi selvsagt ut og nyte den. Men vi burde også beholde en del av disse digitale arrangementene. Det finnes nemlig flere grunner enn global pandemi til at noen må bli hjemme. Kanskje har venninna di operert kneet. Kanskje er bestemoren din rett og slett ikke i stand til å gå ut. Kanskje det bare blir litt for mye jobb å ta på seg bukser. Hvorfor skal det bety at man utestenges fra å ha det gøy?

Et sosialt liv som også er åpent for alle som ikke vil eller kan forlate hjemmet sitt er inkluderende og positivt, og vi burde ikke gi slipp på det med en gang vi kan ha fysiske møteplasser igjen.

2. Respekt for grandiosa-jobber: En pågående krise som dette virusutbruddet, viser oss veldig tydelig hvem som faktisk holder samfunnet gående. Det viser seg at det er bussjåfører, butikkansatte, bønder, renholdere, sykepleiere, transportører og vann- og avløpsteknikere. Merkelig nok har ikke behovet for pengeflyttere og aviskommentatorer vært like høyt.

Det er noe påfallende med lista over jobber vi anser som essensielle for samfunnet i en krise: Med enkelte hederlige unntak, som leger, er de stort sett i lavlønnsgrupper.

Jeg tror vi begynner å få øynene opp for hvor viktige disse yrkesgruppene egentlig er for at samfunnet skal fungere så knirkefritt som de fleste av oss tar for gitt. Det skrives rosende avisartikler om dem som fortsatt går på jobb. Noen har satt i gang markeringer med klapping for helsearbeidere og takkebannere på sykehus. Det er flott, og jeg er selvsagt glad det gjøres, men det er ikke nok.

Vi som er så heldige at vi kan ha hjemmekontor gjennom denne krisa, skylder selvsagt en stor takk til dem som har måttet gå på jobb hver dag. Som samfunn skylder vi dem mer. Man kan tross alt ikke betale husleia og strømregningen med verken takk eller applaus.

Årets lønnsoppgjør er utsatt til høsten. Når det kommer, bør vi huske hvem det var som holdt hjulene i gang mens vi andre satt hjemme og prøvde å få Skype til å fungere.

3. Vask de henda: Til å begynne med syntes jeg det var rart at Covid-19 tilsynelatende har så mye høyere dødelighet blant menn enn blant kvinner. Så lærte jeg at virusets spredning kan bremses med grundig håndvask, og da falt brikkene plutselig på plass. Det er bare å se i øynene at vi menn ikke alltid er best i klassen på personlig hygiene, og dette er en strålende anledning til å skjerpe seg.

Det er nemlig ikke bare koronaviruset som trives dårlig når du vasker hendene ofte. Noen studier viser for eksempel at å promotere god håndvask kan redusere antall tilfeller av diaré med så mye som en tredjedel.

Riktignok i utviklingsland, men en del mennesker her hjemme har ikke noe særlig bedre hygiene enn de har der, så jeg tror resultatene er noenlunde overførbare. Dessuten er det en enkel måte å vise hensyn til andre samtidig som man tar vare på seg selv. OK, så blir man fort litt tørr på hendene, men vi har sikkert ikke vondt av å bruke litt mer fuktighetskrem heller.