Kjærlighet til den lille mann

Sist helg, to dager før valget, sto en fornøyelig reportasje om VG på trykk i Dagens Næringsliv. Den burde ha vært obligatorisk lesing for alle i Arbeiderpartiet, og ikke bare den fraksjonen i partiet som synes VG gikk over streken overfor Trond Giske.

Som et motsvar til kritikken som har rammet VG etter «Sofie-saken», hadde DNs magasinjournalister gått løs på «VG-ånden» og alt VG har lykkes med for å skape en markedsposisjon i Norge som knapt finnes maken til i andre land. Ved hjelp av humor jaktet man på årsaken til at VG over flere tiår har vært like vesentlig for statsministere og de rikeste som for dem som har minst.

Fra sinte folk i distriktene som stemmer Senterpartiet, til engasjerte folk i byene som stemmer MDG eller protesterer mot bomringer. På Youngstorget sitter et politisk parti som gjerne skulle klart det samme.

Jeg tok meg i å tenke på hva som skiller VG-ånden fra Ap-ånden, og bet meg merke i flere ting som er direkte overførbart fra en avis som ønsker å snakke med og representere hele befolkningen til et parti som har like ambisiøse mål. Som dette sitatet fra tidligere VG- og Aftenposten-redaktør Einar Hanseid: «Det var en avis som bar preg av godt humør og latter og jovialitet i korridorene, og det var ingen primadonnakamper sånn som i Dagbladet, hvor det hele tiden var en intern kamp om hva slags avis man skulle lage».

Eller oppsummeringen fra DN-journalistene selv: «VG-ånden handler vel så mye om samhold, raushet og kjærlighet til dyrene og den lille mann».

Om vi i denne sammenheng sløyfer dyrene og konsentrerer oss om resten, er vi ved kjernen av det som Ap savner. Samholdet internt virker fraværende. «Primadonnakamper», posisjonering og krangling i korridorene om hva slags parti man skal være, er det derimot nok av.

Rausheten eksternt er det også så som så med. Den sentrale partiledelsen så for eksempel ikke ut til å glede seg ett sekund med MDGs og Aps samlede resultat i Oslo. Jeg tenkte at de umulig kan ha fått med seg at fotballspillere som gjør resten av laget gode er mer verdifulle enn selv den mest briljante egoist, selv om det av og til kan gjøre vondt om man ikke får æren for seirene.

Viktigst av alt, festet jeg meg med setningen «kjærlighet til den lille mann», som også burde inneholdt et «eller kvinne». Det smalt ikke så hardt mot VG på grunn av de presseetiske overtramp isolert sett, men fordi avisen i dette tilfellet hadde glemt at det var Sofie som var «den lille mann». Den urutinerte kilden man skulle representere og passe på, ble i stedet møtt med pekefinger og makt.

Lærdommen får være at den som vil representere en hel nasjon, kan ikke glemme kjærligheten til den lille mann eller kvinne. God fredag!