Fradrag for fellesskap

Fradraget for fagforeningskontingent har stått stille siden 2012.

Hvis du melder deg inn i en norsk fagforening har vi organisert det sånn at du får tilbake en del av kontingenten på skatten. «Fagforeningsfradraget» ble innført som en del av lønnsoppgjøret i 1977. Hensikten er å belønne fagforeningsvirksomhet som fremmer den kollektive lønnsdannelsen. Faste lesere av denne spalten vil kjenne igjen nettopp dét som en hjørnestein i den norske modellen.

I Norge er det fagforeningene som gjør jobben med å sette lønningene. Alle tjener på det. Fradraget bidrar til at de som tar ansvar på vegne av alle, ikke sitter igjen med hele kostnaden selv. Det er et tak på hvor mye av kontingenten som kan trekkes fra, dette fordi det kun er lønnsarbeidet som skal kompenseres. Annet fagforeningsarbeid kompenseres ikke.

Med unntak av partiet Venstre er det vel ingen som mener at fradraget burde fjernes helt. Altså er det bred enighet om at fradraget er nyttig. Da er det interessant å se på hva som har skjedd med verdien av fradraget over tid. Inflasjon og endringer i skattesystemet fungerer over tid, så det må litt regning til. Spenn deg fast:

Da fradraget kom i 1977 kunne du trekke fra 1400 kroner. Med datidens lønninger og en marginalskatt som den gangen var på 55%, betød det at fradraget stort sett dekket de fleste kontingentene.

Spol fram til i vår tid: I 2012 tjente en industriarbeider 406.300 kroner. Maksbeløpet hadde nå blitt økt til 3800 kroner. Hun fikk tilbake 28% av dette, altså 1064 kroner.

Så overtok den blåblå regjeringen. Seks år seinere, i 2019, har vår venn Industriarbeideren økt sin lønn til 478.000 kroner i året. Taket for fradraget er likevel uendret og er fortsatt på 3800 kroner. Etter skatteendringene får hun tilbake 23 % av dette, altså 874 kroner.

Prisstigningen de siste seks årene har vært på 18,6 % mens myndighetenes bidrag til de som står for lønnsdannelsen her i landet altså er redusert med 17,8 %.

Regjeringens politikk tilsvarer å sette opp strømprisen når kulda stiger.

Det som er rart med dette er at vi har en regjering som både sier at den ønsker å støtte opp om partssamarbeid og den norske modellen og dessuten er en ihuga tilhenger av «incentiver». Altså av å bruke endringer i priser for å oppnå endringer i folks oppførsel. Den setter ned trygder og stønader fordi de mener det vil få flere folk i arbeid. De reduserer støtten til barns briller, fordi de mener folk kjøper unødvendig flotte briller til barna sine. De senker skattene til de som har mange penger fordi de mener det vil få disse til å investere mer i norsk næringsliv. Kort sagt: Vår regjering tror på at å gjøre ting dyrere eller billigere, er en effektiv måte å endre folks adferd på.

Da er det oppsiktsvekkende at akkurat fagforeningskontingent skal være unntaket fra de borgerliges tro på økonomiske incentiver. Fradraget for fagforeningskontingent har stått stille siden 2012 og bør økes for å stimulere til økt organisering. Et velfungerende arbeidsliv forutsetter at arbeidstakerne organiserer seg. Samtidig bidrar organisasjonene til å sikre og utvikle våre velferdsgoder og styrke den nordiske modellen.